For en jævlig tåpelig diskusjon akkurat dette er. Sitte her og gatekeepe og fortelle andre hva som er universell standard for lite/mye i noe som krever så mye definerte faktorer. Hvem/hva skal bestemme hva som er mye eller ikke?
Alle har forskjellig sensitivitet og toleranse, som gir helt forskjellige røykeopplevelser og bruksmønster.

Nå er jo premisset for denne tråden at TS er 17 år og spør i sammenheng med å ikke la røykinga gå ut over skolegang/hverdag og bli en negativ innflytelse (som det fort kan bli for mange, inkl meg selv).
Da er det egentlig jævlig uinteressant hva innrøyka spliffmonkeys mener er "lite" når de sitter og flexer med thc-toleransen sin.
Det blir uansett veldig tåpelig å kvantifisere så mange unevnte faktorer inn i kun "g pr dag/helg".

Spliffstonere er uansett de siste du skal høre på ang kvantitet. Har selv vært sånn, man røyker spliffs konstant og "jager dragen" fordi man får skyhøy toleranse og legger til slutt 0.5-1g i hver joint og mener det er fornuftig forbruk.
Går man over til å røyke reint på pipe, vil man se at en hasjbit på størrelse med et fyrstikkhode eller to, kan gjøre deg dritfjern mye lenger enn en joint.
Plutselig varer 1 gram i flere uker, og gir i tillegg mye mer potent rusopplevelse enn jointen hadde gjort.

Folk har i tillegg helt forskjellige disposisjoner for hvordan cannabisrusen funker for dem, som har veldig mye å si på dette med uvane/negativ påvirkning(som er TS spørsmål). Noen kan sikkert helt fint røyke hver dag og funke fint med det, men for noen funker det dårligere. Det er vanskelig å definere alle faktorene som teller her, men man kan generalisere litt og se etter "røde flagg", slik jeg opplevde det ila 10-12 år med daglig røyking:

• Identitet - jeg ville anbefalt at man er varsom med å gjøre et rusmiddel til en større del av sin identitet, slik jeg og mine stonervenner gjorde. Vi var helfrelst av cannabis, og levde kun for å ruse oss på weed. Jeg husker jeg satt og kun leste om growing og så growing vids hele dagen mens jeg var nav-klient i mange år. Jeg var virkelig villig til å ofre alt for å kun ha tilgang på "dank weed" hele dagen. Hadde ingen ambisjoner annet enn å det å dyrke og røyke weed. Utdanning, karriere, familie osv betydde veldig lite for meg.
  I mitt hode sloss jeg for det eneste som betydde noe for meg, som var cannabis, alle andre var "haters" og normies som ikke kunne forstå.
  Dette gjorde selvfølgelig at jeg fikk en usunn holdning til andre mennesker, og var veldig bedømmende mot folk som ikke røyker weed.
  Det sådde frø for en lite konstruktiv "oss mot dem"-holdning som ikke gjorde meg noe godt i lengden, ihvertfall. Følte meg også "mer som meg selv" når jeg var fjern, enn edru. Sier seg kanskje selv at dette ikke er idéelt.
  
• Sosialt - Da jeg begynte å røyke var det langt større sosialt stigma mot cannabis enn dét det er i dag - det har foregått mye bra opplysning og holdningsendringer siden den gang. Det var rett og slett livsviktig at ingen skulle finne det ut, dette førte til en ganske skadelig sosial angst ifht familie og "vanlige" venner. Jeg levde dobbeltliv og smugrøykte på gutterommet, gjerne hele dagen. Alltid gøy å bli tvunget med på øvelseskjøring med muttern, når hu ikke vet du er grisefjern... Endte opp med å leve på natta, siden det var mer behagelig å røyke når alle andre sover... Sov til kl 14-15 hver dag, så ikke sollys på vinteren.
  Generelt var dette kanskje den mest skadelig biten for min del, jeg tok avstand fra vanlige venner og fikk veldig svart/hvitt-syn på "oss mot dem". Følte meg veldig utenfor samfunnet, og rettferdiggjorde selvfølgelig mitt eget rusmisbruk med at det var samfunnet sin feil fordi weed er ulovlig, bla bla bla.
  Dette ble selvfølgelig enda verre etter jeg ble busta av snut, spesielt den gangen jeg ble henta hjemme hos familien med razzia og glattcelle.
  Bodde i en liten/medium by med 30 000 innbyggere, så skam ifht familie og naboer var ganske stor.
  
• Skam - Jeg skamma meg egentlig over å drive å selvmedisinere på denne måten. Merka jeg ble engstelig rundt familie, og ville tilbringe mindre og mindre tid sammen med dem pga noia for å bli konfrontert (var stort sett konstant fjern).
  Fikk også en veldig apatisk holdning til det å gjøre noe fornuftig, som utdanning, skaffe jobb osv. Tror dette hang litt sammen med en slags selvforakt blandet med misnøye mot samfunnet som ikke har legalized weed osv. Det ble verre etter å bli busta av snut, men samtidig var det litt godt når "katta var ute av sekken" mtp familie.
  Skam førte generelt til mye ubehag i rusen for min del, ofte litt underbevisst. Jævlig kjipt å røyke hver dag når man bare får hjertebank, noia og tenker "hvorfor gidder jeg dette hver dag".
  
• Helse - Ingen nyhet at røyk ikke er bra for lungene. Kan være lurt å ta det i betraktning og investere i en god vaporizer, istedenfor den sure flaskebongen kompis har gjemt under senga. Generelt kan man få noen uvaner av røyk og munching, og generelt være passiv og sitte mye stille. Det er også veldig lett å bli litt hekta på gaming o.l, siden det er så sinnsykt mye dopamin release og konstant belønning, spesielt om man er fjern. Det er rett og slett livsstilsgreier som kan snike seg med på lasset, som det gjorde for meg.
  
• Enda viktigere er det å følge med på sin egen mentale helse. Jeg så selv mange røde flagg ila min 12-årige røykekarriere, men fornektet dem og rettferdiggjorde alt for meg selv hele veien. Tror ikke jeg tok mer enn et par ukers pause her og der, ila 12 år.
  Utviklet sterkere sosial angst og generelt mer forvridde og paranoide tankemønster. Det gjorde at jeg følte meg utilpass og rar rundt andre enn noen få hardcore stonerkompiser. Dette gjorde det definitivt mer utfordrende å bryte ut av mønsteret og f.eks begynne å studere med fremmede.
  Droppet ut av flere studier underveis, men til slutt gjennomførte jeg et kunststudie hvor jeg møtte mye chille folk og bra kreativt miljø.

Dette er bare min subjektive erfaring, men om man kjenner seg veldig igjen i dette kan det jo være en idé å roe ned på røykinga og tenke seg om. For meg tok det 12 år å bryte mønsteret, selv om jeg kanskje var uheldig i forhold til mange. (det var noen eksterne livshendelser som helt sikkert også hadde negativ påvirkning i livet mitt også)
Jeg kjenner fortsatt mange som røyker daglig, og jeg merker en del negative trekk ved bruken dems. Men folk får gjøre som de vil, jeg bare tenker jeg har brukt opp cannabis-brønnen for min del. Når jeg ikke får noe godt ut av det, gidder jeg ikke drive med det lenger. Godt for økonomien også

Skulle jeg gjerne ønske jeg ikke hadde kasta bort så mange år av 20-årene mine på å gå konstant i hasjtåka og rettferdiggjøre min egen misbruk. For meg kom det snikende og ble veldig inngrodd i personlighet/identiteten min.
Det kjipeste er uansett kanskje følelsen av å mangle noen år av livet. Hukommelsen blir jo ræva når man er skækk konsant i årevis, men i tillegg var hverdagen så jævlig lite innholdsrik at jeg ikke husker mye av det.

Nå er ikke dette ment som et moraliserende innlegg om bruken av cannabis, men mer som en subjektiv opplevelse hvor bruken gikk over i misbruk, og det skadepotensiale det førte med seg for min egen del.

Jeg regner med at mange ikke har det sånn, og mener ikke at det er "dårlig for alle" eller noe sånt. Det er mer ment som en checklist hvor f.eks TS kan notere seg de røde flaggene jeg nevner, og se an generelt hvordan røykingen påvirker livet hens, og evt tilpasse bruken slik at det ikke blir like ille som for meg.
Syns egentlig det er litt cringe å skrive sånne innlegg, men tenkte fuck it.