drQ:
Det interessante med spørsmålet ditt er at den faktisk kan snus til: Hvorfor ønsker noen å leve? Som eksempel vil jeg komme opp med ett svar som lyder så, at ønsket om å leve speiler seg i ønsket om å stifte familie, pleie omgang med venner og skaffe seg relasjoner (bekjente innen felles hobby, jobb kollegaer, med-debettant på et nettforum, osv.). Det forståelige med denne ambisjonen er at ikke alle har muligheten til å ta del i slike opplevelser, på den positive måten.

Det kan være ulike årsaker til at en ikke får stiftet familie, eller at familie blir mer problematisk enn forventet, det kan virke umulig å pleie omgang med venner, for enkelte er det kanskje et fravær av venner, og det kan hende det ikke blir aktuelt å skaffe seg relasjoner (som kan være av like mange årsaker som det å stifte familie, eller flere årsaker enn det). Det som her blir ironisk, er at de samme årsakene en finner som grunn til å leve, plutselig slår den andre veien og blir grunn til å ønske livet sitt så kort som mulig. Medaljen har med andre ord en bakside.

Selvmordskandidater har en tendens til å se tydeligere medaljens bakside, kanskje fordi deres erfaringer strider imot de nevnte ambisjoner og eventuelt andre eksempler en kan finne som grunn for et ønske om å leve. Videre er det faktisk interessant at de som ønsker livet sitt forkortet av en eller annen grunn, har en tendens til å enten være i besittelse av mye skyldfølelse, eller har en grunn til å skylde på andre.

I så tilfelle tror jeg at selvmordskandidaten som bærer på mye samvittighet, oftest er den som gjør skade på seg selv og ingen andre (tilsynelatende). Den gruppen som velger å skylde på andre av ulike årsaker, er også den gruppen som er mer kapabel i å utføre diverse skadelige handlinger for andre enn seg selv. Dette kan en se noen tegn på i diverse skolemassakrer og lignende affærer, som jeg personlig tror ikke oppstår uten grunn - uansett om vår oppfatning skulle være så. Det strider litt imot enhver sunn fornuft å tro at tilfeldighetene alene utgjør en mangel på impulskontroll som fremheves i så grad å være grunnen. Jeg tror det ligger en domino-effekt som årsak.

Domino-effekten kan hentes ut fra forslaget om å se på grunner for å leve, der for eksempel familie, venner og relasjoner kan brukes om igjen. Det er en forståelig frustrasjon for de fleste, at problemer vedrørende familieforhold eller vennskapelige relasjoner kan være medvirkende årsak til at det klikker for enkelte. Hvem har ikke hatt et ønske, en eller annen gang i livet, om å utøve litt fysisk vold mot en av de nevnte relasjoner, ved håpløse situasjoner? Ta et eksempel er 12-åringen som får klar beskjed om å legge seg for klokken er snart 22.00, og det er skole dagen etter.

Det er forståelig at tolvåringen, særlig hvis han er fordypet i noe interessant, finner dette avbruddet og ordren særdeles provoserende. For de fleste vil kanskje et bilde av 12-åringen med en fantasi om fysisk utøvelse av vold rettet mot familiemedlemmet være kjent tilfelle? Om ikke, fins det plenty av tilfeller å velge mellom; alt fra sjalusi tilfeller, i jobbsammenheng der en kollega eller arbeidsgiver kunne fortjent et slag med knyttneven, i skole der en medstudent kanskje har provosert en litt mer enn akseptabelt, osv.

Det jeg tror hender i slike eksempler som den som hendte i tyskland, og som i så måte har hendt på lignende tilfeller, er at en opplever provokasjonen som noe virkelig, ikke som noe styrt av tankene. Med det mener jeg at provokasjonen som sådan skal forstås av å krenke den fornærmede såpass, at det vekker opp et annet urinstinkt i vedkommende - aggresjon. Hvordan folk flest får utløp for sin aggresjon er særdeles vidstrekkende over et bredt spekter, men disse enkelttilfellene som beskrevet har derimot tippet så langt over i sin urinstinkt at de velger å løse det på en grotesk måte. Aggresjonen gjør at de opplever hverdagen som uutholdelig.

Har du noengang møtt opp på skole, jobb eller andre relasjonssammenheng der du plent nekter å snakke med relasjonene, fordi du følte deg krenket eller fornærmet før? Dette kan vare i alt fra et lite øyeblikk og over flere uker, der kun den mest nødvendige samtalen er akseptabelt å føre - som et synlig tegn på din misnøye overfor vedkommende. Hvis du oppfatter det slik, at den som ønsker livet sitt forkortet eller den som tipper over til aggressivt atferd, har samme problemet innestående, bare i dypere grad, vil det være mulig for vedkommende å få utløp for sin aggresjon via fantasier?

Om så er tilfelle, ville hans/hennes livssituasjon tilsi at det kun er i fantasiens verden vedkommende kan få utløp for sin aggresjon? Er livet så miserabelt, sett fra personens øyne, at det er verdt å la det være med fantasien? Så tilfelle kan en se tilbake til der hvor en er krenket av skolekamerat, jobb kollega eller andre relasjoner, at i en slik frustrasjon er det lett å la humøret sitt gå ut over en tredje person, eller uskyldig i sammenheng. Det kan også være slik for de som sitter inne med så mye innesperret aggressivitet, at de finner det for godt å la aggresjonen få utløp på hvem som helst, på tross av at de er klar over konsekvensene (eller ikke?).

Flere massakrer der selvmord til slutt har vært utfallet, vitner om at det er flere tilfeller der konsekvensen har vært inneforstått. Allikevel tipper det over for disse vedkommende. Tenk deg en episode der sterk sprit er involvert. Vi er fullt klar over at slike "black-outs" skjer, men klarer lissom ikke helt å sette fingeren på det når vi blir spurt om å definere det. En slik black-out kan medføre alvorlige konsekvenser for omgivelsene rundt personen, til tross for at det skjer er det ofte tilfeller der en ser det fortsettes med et større alkohol-konsum. Dette fordi vedkommende har en "unnskyldning" for at slike tilfeller oppstår.

For den som er skyldig i en slik massakre, tror jeg i begynnelsen har en slik "unnskyldning" for sånne voldsomme handlinger. Med tiden som går, og etter utført massakre, kan det virke som om unnskyldningen er noe blassere enn det først forekom. Det er i slike tider en finner ut av betydningen: "Det er for sent å angre i ettertid..."

Det er nok et sammensatt og kompleks situasjon med mange betingelser som utgjør en dominoeffekt som er årsaken til at det for enkelte blir aktuelt med en massakre. De fleste lar aggresjonen få utløp i fantasien, og føler seg fornøyd med det - men i sjeldne tilfeller er dette utløpet så spennende og "helbredende" at de oppfyller vilkårene for en unnskyldning til å begå en slik handling. I ettertid ser de alvoret eller konsekvensen av hva de har gjort, og velger med andre ord å ta sitt eget liv. Eller om det var planlagt fra starten av.

Det er vel forståelig, etter at en massakre er gjennomført og det endelig går opp for en hva slags handlinger som er blitt begått, at spørsmålet heller lyder: "Hvilket grunner har jeg for ikke å ta mitt eget liv?"