Sitat av
Dreamliner91
Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å få noe jobb etter aap. Det blir bare noe dritt som 16-18 åringer driver med mens de sparer opp til studier.
I Norge finnes det nesten ikke en eneste drittjobb. De aller aller fleste som jobber full stilling tjener 400 000 ish i året, ca det dobbelte av hva uføre tjener.
Du skriver ofte om asperger. Siden du også nevner jobb så kan jeg foreslå at du bruker litt tid fremover på å bli en flink programmerer. Ta et kurs på skillshare eller linkende plattformer. Asperger + programmering er en kombinasjon mange arbeidsgivere vil betale ekstra for. Fordi mange arbeidsgivere har opplevd at personer med asperger blir ekstremt dyktige på programmering, og kan kode i timesvis uten feil. Verdt å forsøke. Og får du først foten inn døren i en norsk bedrift som utvikler, så er faktisk det en jobb du potensielt kan ta med deg hvor enn du vil i verden. Tenk deg det blir nesten rene luksuslivet om du jobber fra hjemmekontor i feks Tyrkia hos en norsk bedrift og mottar en høy norsk lønn. Da kan du ha lett ha 12 ganger tyrkisk snitt lønn. På 1 måned tjener du like mye som en gjennomsnitts Tyrker gjør på et helt år. Det må vel bli sånn passe langt fra A4 livet du forakter?
Jeg kommer bare til å bli en belastning for samfunnet. Leve på deres skattepenger. Skal ikke jeg bli en belast for samfunnet må jeg heller slite ut meg selv med drittjobber. Til jeg selv blir syk. Så ligger jeg der gammel og er sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å bli noe annet en aspergerjenta. Det lå til rette for meg å finne det jeg ville. Men det var jenta inni meg som også skulle ødelegge det. Tilbake til Asperger taper plassen. Det er ikke vits at naturen skal livnære et slik individ som meg. Jeg klarer ikke kose meg med mat. Noen tur et sted. Fordi jeg vet at det bare er det kjedelige som venter. Alt har gått så jævla nedover i siste.
Ja om du ikke endrer på noe, så blir det kanskje akkurat slik. Men heldigvis så har jo vi mennesker evnen til å endre oss. Selv om endringene kan ta litt tid, eller kreve både hjelp og bistand så klarer mange å endre seg og skape muligheter for en bedre fremtid.
Kan du ikke forsøke å starte med å programmere da? Kanskje er det kjedelig, men kanskje kan du klare å hente opp asperger superkreftene og programmere feilfritt og med en enorm laserfokus? Gi det et forsøk. Da gjør du noe aktivt for å skape de mulighetene du ønsker. Nesten ingen i hele verden får ting tilrettelagt i hendene. Vi må alle krige og kjempe for hver minste ting. Tror det er slik for deg også. Så finn din indre kriger og gå til kamp mot alt det kjedelige og all forutsigbarhet. Bli en som kan leve det livet du ønsker å leve. Skaff deg den kunnskapen som kreves for at du kan ta med jobben din i en carry on koffert på et fly og reise hvor som helst i verden mens du jobber og tjener gode penger.
Det blir verre og verre. Ønsker går ikke i oppfyllelse men alt negative går i oppfyllelse bare jeg tenker tanken. Jeg gjør INGENTING som folk flest gjør. Hater å sitte i selskap og der mammas venner snakker om hva deres barn på min alder gjør. Utdanner seg, fått jobb i utlandet, fått kjærester.. så sitter mamma det hvis datter også så ut til å endelig få gode planer, men det ble tilbake til noe enda kjipere enn det som var kjipt. Hun hadde fått aspergerdatter og det er vel bare å legge fra seg alle håp om at det noen gang er noe å fortelle.. det ble nav datter. Det er egentlig bedre at jeg ligger under jorden der jeg hører hjemme. I dag har jeg sett på leiligheter, men alt er grått. Hva er vitsen i å flytte? Bli mer ensom, gi familien pause fra meg..:bli påminnet at jeg egentlig ikke har noen. Jeg er sosialt handicapet!! Gidder ikke leve med denne pu hjernen. Jeg må ha Instagram for det er der jeg føler vennene er...selv om de ikke er vennene og nok har glemt meg, minnes jeg på der jeg var og hadde det fint. Men jeg hører til på aspergerplassen så før heller gå alene ute på vinterkveldene og vite at hjernen min er for dum og begrenset til å fortjene noe bra liv. Jeg synes kroppen min fortjene å bli syk. Synd at livsglade mennesker får ME. De er jo til nytte og sprer glede. Jeg får ha frisk kropp. Herregud sånn sløsing. Så syk hjerne jeg har er det bortkasta med frisk kropp. Om jeg ligger syk i senga eller er ute på ting er ingen forskjell.. for jeg må bare lete etter plassen min likevel. Kanskje jeg har funnet den, men så vil jeg ikke akseptere den.
Hva har du gjort for at livet skal endre seg til noe bedre, si den siste måneden, det siste halvåret eller det siste året? Har du aktivt gjort grep for at du skal få det livet du ønsker? Eller forveksler du kanskje det du ønsker deg med dagdrømmer?
Dagdrømmer er hyggelig nok feks om en venter på bussen. Men en dagdrøm det blir aldri noe av. I en dagdrøm er alt mulig. Absolutt alt. I den virkelig verden vil det bli noen begrensninger, men enormt mye er fortsatt mulig. Om en er villig til å jobbe hardt for å nå målet. Alt det du drømmer om, reise, flyttet utlands, leve et spennende liv. Hvilke valg og hvilken innsats har du lagt ned for å få til den drømmen?
Om du bare drømmer og ikke jobber for å skape drømmen, da er alt bare teater or sirkus og da blir det aldri noe av det. Men om du hver dag gjør noe for å nå målet ditt så vil du hver dag komme tettere på målet. Og i morgen er du kommet lengre enn i dag.
Kanskje kan du oppsøke en coach? Eller søke på motivasjonsvidoer, coaching videoer etc og legge en plan for hvordan du skal komme dit at du kan leve det livet du ønsker? Jeg foreslo programmering, fordi jeg vet det er et felt der asperger er positivt. Du har kanskje noen egne tanker om hva du vil gjøre eller hvordan du skal få friheten til å reise ut i verden?