Dill.
Det har gått forlangt hvis enkelte meninger blir forbudt å ytre, eller at konsensuspresset er så stort at ingen tør å ytre de kontroversielle meningene offentlig. Men at folk reagerer på kontroversielle utsagn er ikke et problem i seg selv. Det er bare et problem hvis det står i veien for saklig debatt, og at tusenvis av mennesker er uenige er ikke nødvendigvis noen hindring.

Nå, rasister, antifeminister, religiøse fundamentalister og andre gærninger hevder veldig ofte i offentlige fora at de er forfulgt og at meningene deres blir sensurert vekk av pk-hysteriet. Det at de hevder dette i offentlige fora undergraver jo deres egen argumentasjon en smule, men det lar de seg sjelden affisere av. For meg fremstår anklager om at motparten er for PK mer som et billig skjold man holder frem i mangel på saklige argumenter.

Jeg benekter selvsagt ikke at mange temaer er så ladet at saklig diskusjon blir vanskelig. Islam har jeg for eksempel nesten gitt opp diskutere fordi jeg hverken er kompetent til å ordlegge meg slik at jeg ikke blir misforstått eller utholdende nok til å forsvare min posisjon over tid. Og ja, det er utrolig irriterende å stange i en barriere av personangrep som rammer innehavere av bestemte meninger. Dette anser jeg som et problem, og du kan godt hevde at PK-hysteri er en del av det. Men det er ikke alt, og det er grader av alt. Å være politisk korrekt er jo egentlig bare et forsøk på å føre en dannet og anstendig tone. Det hender det er greit å være både krass og uhøflig, men det er ikke mål i seg selv man bør etterstrebe. Å bruke PK som skjellsord blir derfor veldig tamt. Overdreven PK er et irritasjonsmoment, men denne monomane masingen om at PK er årsaken til at alle diskusjoner går i dass er enda verre.