Sitat av
wavin
Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge. Er ikke så forbaska lenge siden vi lobotomerte folk. Og jeg tror (håper) at vi kommer innen få tiår til å se tilbake på også dagens praksis med flauhet. Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra
DSM, og det er her vi feiler.
Ja, mange av "symptomene" er felles for mange, men samtidig har hvert eneste individ sine egne forutsetninger for sin vikrelighetsoppfattelse. Og når man prøver å korrigere dette med å tukle med nervokjemiske parametere (med medisiner), som ingen egentlig kan bevise det er noe "galt" med i utgangspunket, er man etter mitt syn ute og sykler noe inni granskauen.
Å sette en diagnose ved hjelp av et sjekkliste-system (DSM) og noen få personers subjektive oppfatning (Disse psykiaterene og legene har jo igjen sin egen vikrelighetsoppfattelse) blir for meg helt galt.
I det mest ekstreme tilfellet kan man være "helt frisk" og valse inn på et psykriatisk sykehus og spille på seg hvilken som helst diagnose, om man bare kjenner nok til hva som skal til for å oppfylle kravene for den gitte diagnose(r).
Er ikke det litt rart?
Ser han over meg nevner Thomas Szasz. Anbefaler alle å ta en titt på arbeidet til denne psykiateren.
Det er for enkelt å vifte med litt DSM kritikk. Dette er noe førsteårsstudenter blir gjort oppmerksom på, og diagnoser bør forstås mer som et verktøy for å avgjøre om man er i en tilstand hvor man innfrir kravene for å motta hjelp. Hva gjelder psykiatri og tvang så er det ikke diagnoser som avgjør, men det
juridiske begrepet alvorlig sinnlidelse, altså fare for seg selv eller andre, evt. at det er eneste måte å sikre bedring. Dette har ingen ting med de kunstige kategoriene i DSM å gjøre.
I tillegg er dette områder som fagfeltet jobber iherdig med, se f.eks. RDoC og psykopatologisk p-faktor for andre modeller som er på horisonten.
Sitat av
enkel
myoxo, jeg er sikker på at the higher thought movement fortsatt eksisterer.
Hvis en person har en psykisk lidelse men ikke lider av den og ikke skal komme seg selv eller noen andre til skade er da psykiatri nødvendig?
Kriterium B fra DSM V er nødvendig for at diagnosen skal stilles
B.
For a significant portion of the time since the onset of the disturbance, level of functioning in one or more major areas, such as work, interpersonal relations, or self-care, is markedly below the level achieved prior to the onset
Poenget med denne klausulen er at det er lidelsen som kommer pågrunn av symptomene, ikke symptomene i seg selv, som gjør at man kan snakke om patologisk atferd. Du blir ikke tvangsinnlagt utelukkende fordi du hører stemmer.
Kan du forklare hvordan man kan være megapsykotisk uten å lide av det? Jeg greier ikke å se for meg en sånn situasjon.