M'kay, tror jeg er litt mer på nett med tankene dine nå. Min mening er at livet tidvis dumper uforutsette hendelser i fanget på en og at disse kan bli ditt ansvar utelukkende fordi du er kapabel til å gjøre noe med det og ingen andre kan eller vil. Jeg oppfatter din posisjon til å være ganske samsvarende med min egen på dette punktet. Uenigheten din angående ansvar for å steppe inn når man observerer seksuell trakassering i felt er todelt. På den ene siden trekker du inn at den trakasserte kvinnen formodentlig er meget kapabel til å ta hånd om situasjonen på egenhånd, og at det ville være utidig, nedlatende og umyndiggjørende å intervenere. Den andre innvendingen din er litt mer fuzzy, og bunner ut i murring over at enkelte feminister jabber litt vel mye om patriarkatet og alt det pisset der. Du får skrike ut hvis jeg misforstår deg grovt, men jeg legger dette til grunn for svaret mitt. For å ta den siste (og minst viktige!) innvendinga først: Dersom du aksepterer at du har et objektivt ansvar i en situasjon utelukkende i kraft av å være kapabel til å intervenere når det er nødvendig og ingen andre gjør det, så har det heller ingenting å si om patriarkatet er en stor konspirasjonsteori og menn historisk sett bare har vært greie med damer. Eller om de har vært enda verre enn Andrea Dvorkin skal ha det til. Dersom premisset er innfridd - du befinner deg i en situasjon hvor ingen andre enn deg kan eller vil hjelpe noen som trenger det - så har du en plikt til å gjøre det. Uavhengig av historisk kontekst og gamle synder eller mangel derav.

Det langt mer interessante punktet er hvorvidt den forulemplede faktisk trenger hjelp og du er utidig og ufin ved å intervenere. Og, selvsagt - dersom hun respondere ved å kveste antasteren verbalt, svare med en vittighet som ydmyker ham grovt, lapper til ham med en slik overbevisning at salen blir stum... så kan man jo anta at hun har full kontroll på situasjonen. Sannsynligheten for at akkurat det skjer er imidlertid ganske liten, og i de fleste tilfeller vil det i alle fall være rom for en usikkerhet på hvor comfy hun egentlig er med å stå alene i det. Jeg tilbyr heller assistanse en gang for mye enn for lite, selv om noen skulle finne på å bli litt fornærmet over det. Ein kan ikkje gjera alle til lags, og folk flest aksepterer vel intensjonen som positiv? Videre er det nesten alltid mulig å ordlegge seg på en måte som ikke oppfattes nedlatende. Hvis du plundrer med en tung gjenstand, hva vil du helst høre: "Hei, vil du ha ei hand med den der?" eller "La meg ta den der for deg." ? Jeg vil påstå at nummer to er mer egna til å fremprovosere arge avvisninger gjennom sammenbitte tenner enn nummer én. Hvis man ordlegger seg litt kløktig er det stort sett mulig å tilby hjelp uten å bli oppfattta som nedlatende.

Et annet moment er at du som tilskuer har en like stor rett som alle andre til å kommentere en situasjon som inntreffer foran øynene dine. Hvis du synes at uprovosert puppetafsing er ugreit, hvorfor i alle dager skulle du ikke kunne si det? Det hindrer ikke puppenes eierinne å si sin egen mening, uavhengig av hva den er.

Alt i alt fremstår motviljen din mer som ett uttrykk for irritasjon over tankegods i feminismens ytterkanter enn faktisk uenighet omrking emnet - at man bør si fra når urett begås. Jeg forstår hvor den motviljen kommer fra, og jeg er ikke udelt uenig heller - få ting provoserer meg mer enn urimelige krav om å si meg enig i noe jeg mener er helt på trynet - men det er ikke det det handler om her.

Tenker du at noen oppfører seg som en tosk, så si det høyt, ikke bare tenk det høyt. Det blir verdsatt. Det er vel i grunn essensen, og jeg synes ikke det er urimelig.

Du argumenterer altså for at du bør slutte å trene kampsport..?