romferd
atter i nattens seng, i dynas friske duft,
erindrer jeg en tids usmakelige grus.
boblen som svidde så den ville sprekke,
masken jeg uvitende pleide å trekke.
tilbake vandrer jeg, omgitt av rommets ro –
et øyeblikks febrilske drønns oppgivelse.
så lett dog slipper ikke jeg fra søkte gjenferd,
skjønt kursen min er rettet mot romferd.