Det kan stemme at enkelte med bpd har en forsinket aktivitet i deler av hjernen som er viktige for empati, men det betyr ikke at folk med bpd mangler kapasitet for empati i seg selv.
Problemet oppstår ofte når folk med bpd forveksler empati for andre med sin egen frykt for å miste kontroll over situasjonen, frykt for å bli avvist osv.
Vet ikke nok om dette til å si hva som faktisk skjer i hjernen til personer med pf. Men empati er ikke nødvendigvis mangelvare. Hun i min krets har hund og katt som hun så tydelig elsker og setter veldig høyt og som hun evner å vise omsorg for å ta vare på. Nå har hun en backup gjennom venner som overtar når hun legges inn etc, bortsett fra innleggelser fikser hun dyra selv.
Kom til å tenke på at kanskje er det noe med denne frykten for å bli avvist som kommer til syne her. En hund eller katt vil aldri snu ryggen til eieren, og dermed blir det kanskje en trygg og stabil relasjon der hun ikke frykter å bli forlatt og dermed får empatien gode vilkår akkurat der.
At hun har empati for dyr er jo ikke noe som nødvendigvis er overførbart til menneskelige relasjoner? Den empatien viser jo at hun ikke er renspikka psycho men det trenger jo ikke bety at venner, familie eller kjærester vil oppleve hennes empati?
Er det traumer fra ung alder som bremser og har holdt igjen den mentale utviklingen feks i forhold til empati, forståelse av sosiale koder og settinger og som gjør at de med pf så brått kan snu i humøret og miste kontrollen? Det jeg har opplevd er at situasjoner der andre ikke ville blitt stresset blir stressende for henne fordi hun tolker situasjonen feil. Og når hun først kommer dit at signaler tolkes feil så eskalerer ting utrolig raskt. Som en form for å beskytte selvet.
Nå er jo dette med impulskontroll eller mangelen på det noe som gjør at slike situasjoner tar helt av. Tenker at om man kan finne ut hva som trigger og utløser så er det kanskje mulig at hun kan jobbe med det slik at hun kan finne teknikker for å mestre sine reaksjoner i slike situasjoner?