Jeg forstår du er fortvilt og at du ønsker at mor til dine barn skal få hjelp. Men du må tenke på deg selv og dine barn før du tar ansvar for hennes dårlige psyke/personlighet.

Når det gjelder mennesker som har dramatisk personlighet(forstyrrelse), så er det vanskelig om ikke umulig å rasjonalisere med dem. Et gjennomgående tema for folk som har slike utfordringer er at de ikke evner å kontrollere sine egne følelser og gir derfor ansvaret for det de føler over til andre. Dvs ansvarsfraskrivelse og dysfunksjonelle forhold. Mangel på empati og et totalt svart/hvit syn på folk og situasjoner gjør at det er vanskelig for andre å nå inn med bekymringer eller synspunkter om feks felles barn. Den beste måten og forholde seg til mennesker med slik dysfynksjonell oppførsel er og se på de som barn mellom 3 og 14 år. For det er her deres emosjonelle utvikling stoppet en gang i tiden, mest sannsynlig pga omsorgssvikt eller traumer. Så kort fortalt en voksen ansvarlig person med følelser som et barn.

Først og fremst må du se på deg selv og hvordan du forholder deg til henne. Er du voksnen når du snakker med henne!? Dvs har du klare grenser for hva du aksepterer mot deg selv, og reagerer du voksent vist dine personlige grenser blir krenket!? Respekterer du andre sine personlige grenser!? Har du empati for hennes og andre sine følelser selv om du ikke føler det samme selv!?

Vist du har svart nei på noe av dette må du først og fremst jobbe med å forandre dette for deg selv, om du skal overbevise noen om at hun kan ha Pf.

Det neste som du bør gjøre er og snakke sammen med barna dine uten og la det skinne gjennom hva du føler om deres mor. Finn ut hvordan samværet er når du ikke er tilstede, trøst og vis empati. La de fortelle hva de føler når de er sammen med mor. Lær de hva som er ok og ikke, dvs personlige grenser og at det er lov og si nei. De har kanskje ikke samme følelser om moren som du har og det må du anerkjenne. Så må du ta opp de eventuelle bekymringene med moren, men på en måte som ikke føles som et angrep. Aldri start start samtalen med "Du". Start en samtale feks med "jeg er bekymret for vår datter pga måten deres samspill fungerer, og jeg godtar ikke den type oppførsel og jeg er redd for hva det fører til for deres datter". Du vil med all sannsynlighet få en tirade av følelser og beskyldninger sendt rett tilbake mot deg, og da er det viktig at du svarer "Jeg forstår du føler det slik men jeg føler det ikke sånn" Sett så en grense om dere ikke kan ha en normal samtale. Si at du ikke akseptere oppførselen og kommer til og gå en tur for så og komme tilbake senere når hun har roet seg og dere kan ha en samtale uten krenkende oppførsel. Alltid gjennomfør det som du har satt som en grense. Om du ikke når frem med en gang så bruk tid på og sette grenser med henne, gjenta den forrige setningen hver gang hun er ufin og krenkende. Du vil kanskje oppleve en bedring i samværet. Klarer du ikke å forandre situasjonen, er hovedoppgaven din som far hensynet til barna og ikke hensynet til mor.

Mor er voksen og ansvarlig for sine handlinger på samme måte som du er for dine. Så er valget ditt hva du føler er riktig å foreta deg for å skjerme dine barn fra omsorgsvikt og traumer. Ta ansvar for deg og det som du har ansvar for. Situasjonen løses ikke med å kaste diagnoser på hverandre. Husk hun er kun ansvarlig for hennes følelser og du er kun ansvarlig for dine. Du kan bare kontrollere en ting og det er deg selv.

Husk at du må ta vare på deg selv først og fremst for å håndtere sånne relasjoner.

Lykke til.