Sitat av
*pi
Det er en følelse som kalles skam og det er ikke patetisk i det hele tatt. Det er en helt normal reaksjon på å ha brutt samfunnets normer. Det er den følelsen som gjør at du ønsker deg tilbake til fellesskapet, og det er den reaksjonen som viser andre at du forstår alvoret og får dem til å ville ta deg inn igjen. Å prøve å fortrenge den med (selv)kritikk som i setningen over er veldig lite konstruktivt, selv om det virker fristende da det er en usedvanlig kjip følelse å ha. Men patetisk er den ikke.
Når jeg slår opp "patetisk" i ordboka passer beskrivelsen ypperlig her, men du kan jo godt fortsette å forklare meg hva jeg burde tenke om situasjonen.
Utover det syns jeg det er helt uansvarlig å snakke om selvmord i samme setning som at man elsker barna og vil gjøre alt for dem når denne skammen kommer fra et selvpåført problem og påfølgende mangel på å ta ansvar gjennom flere år i den viktigste tiden av barnas liv.
Jeg kjenner personlig folk med foreldre som har begått selvmord og jeg kjenner også folk som har blitt oppdratt av pillenarkomane alenemødre. Ingen av delene er bra i det hele tatt. Det er virkelig skadelig og jævlig for alle rundt: spesielt barn og ektefeller.
Nå har TS bestemt seg for å ta ansvar og snu denne situasjonen til det bedre, som jo er veldig bra. Det er modig og sterkt gjort.