Jeg mener ikke å argumentere for blind utilitarisme, at summen av positivt minus summen av negativt gir det rette moralske valget. Den tankegangen har mildt sagt slått dårlig ut noen ganger i historien. Jeg mener likevel det vil være moralistisk på påstå at sex i noen form er galt i seg selv hvis det faktisk ikke har noen som helst negative konsekvenser på noe som helst nivå, hverken for de involverte, omgivelsene eller samfunnet og kulturen som helhet. Da mener jeg det skal godt gjøres å argumentere for at det er umoralsk. Med mindre man drar inn religion, da kan man jo få litt av hvert til å gå opp.

Begynner jaggu å bli en stund siden exphil, men Kants kategoriske imperativ handler så vidt jeg husker om at du skal handle slik at maksimen i din handling kan gjøres til en universell lov. Altså at det som er moralsk riktig for meg er moralsk riktig for andre, og omvendt, det finnes universelle prinsipper. Det er jeg enig i, men disse prinsippene har jo også for pliktetikere flest en begrunnelse som ikke er "bare fordi".

Kant formulerte vel også imperativet sitt som at et menneske alltid skal anses som et mål i seg selv og ikke kun et middel. Det er en ganske grunnleggende setning i mitt moralsyn i alle fall.

Mulig jeg forstår ordet moralisme annerledes enn deg. Jeg forstår det som nettopp tanken om at det eksisterer en moral i seg selv, på et vis at moralregelen i seg selv er viktigere enn menneskene eller situasjonen den omhandler. Jeg mener det er diamentralt motsatt av det jeg argumenterer for, så derfor synes jeg akkurat den karakteristikken er litt kjip. Jeg er imidlertid klar over at moralisme ofte (kanskje særlig i liberale miljøer som freak) brukes om alle som mener at noe noen andre driver med er galt. Jeg innser glatt at mine meninger om dette temaet ikke kun er vitenskaplig og strengt logisk begrunnet, men jeg kan love deg at de ikke er tuftet på moralsk indignasjon.