Når jeg sier at noe skal bli sånn eller sånn, så har jeg et veldig anspent forhold til det å gå tilbake på dette. Når det ble slutt mellom meg og x’en, var det over et ultimatum. “Nå reiser du deg og går, mens jeg hører det, eller så er vi ferdig”. Vi hadde bodd sammen i 3 år. Det var 17’ende mai. Som kjent har jeg pisset vekk min kvote med “jeg mener det ikke allikavel”, på alle de misslykkede forsøkene på rehabilitering. Det er med andre ord ingen god grunn til at jeg ikke har oppdatert, utover at jeg følte for å takke for meg på Freak en gang i romjulen.

Hadde tenkt å aldri komme tilbake, men hallo, av og til må man ta et steg tilbake og akseptere at man av og til gjør feilvurderinger. Dessuten skrev jeg et nytt kapittel i romanen min “ramblings of a madman”, men Dodecha var så grei å spare oss alle for vås og krangling. (Igjen takk )

Uansett. Som noen har fått med seg så skjer ting, nå faller alt på plass rundt den forestående (og i flere år annonserte), “endelige prototypedemo”. Det er jo ingenting mer enn manifestieringen av det paradigmeskifte som finner sted når jeg går fra solo-altmuligmann til å koordinere et større industriinitiativ, men samtidig så er jo dette mer enn jeg noensinne hadde ønsket å oppnå for noen år siden. (*Kan nesten ikke si det lenger, har jo holdt på i 5 år).

Apropos det - jeg pleide å anslå militæret som mitt lykkeligste år. Men 2020, det er nok en ny vinner, til tross for at jeg startet fjordåret i abstinenser, etter å ha ødelagt to julefeiringer med mitt sengeliggende, apatiske og hjelpeløse vesen. Jeg ventet enda på LAR, holdt på å bli kastet ut fra kjelllerkottet jeg bodde i og var nylig blitt kastet ut av kontoret jeg satt i. Hadde ingen penger og ingen ville ha noe med meg å gjøre. Og ja, stemmer, jeg skulle i fengsel, etter å ha mistet fotlenkeåpningen med kontoret (og eh, en liten episode). Uansett.

Tilbake til nåtiden: I morgen skal jeg ned å få meg testosteron, endelig ferdig med testo-gel-stresset. Håper bare jeg slipper å måtte gå gjennom en meningsløs opptrappingsfase, jeg vet jo hva jeg trenger og jeg vet jo hva jeg går til. Er så lei av å danse tango med den som holder reseptblokken. Men samma det, det blir sikkert trivelig. Digger sykehus. Digger sykepleiere.

Det dukker opp nye folk i livet mitt hele tiden for tiden, og jeg blir rett som det er overrasket over hvor snille og greie mennesker kan være, av og til. Og så fascinerer det meg hvor utrolig ufattelig hele corona-sirkuset er blitt, og hvordan dette her har fått skje i hele verden. Det er rett og slett det mest katastrofale tilfellet av massehpynose, i mange på et bedre ord til å beskrive galskapen, jeg har kjennskap til i moderne tid.

Rent objektivt sett er ikke dette langt i fra det å overbevise en nasjon om at feks alle x == y. ikke i alvorlighetsgrad, selvfølgelig, men i hvor totalt blottet for vitenskapelig metode hele demokratiets kollektive vesen faktisk er. Men drit i det.

Det som betyr noe, for meg, er at jeg har det skikkelig bra, er skikkelig lykkelig og skikkelig effektiv. Litt mas blir det så klart når du skyter smack på TV2, men det er vel ikke mye som ikke er så bra at det er godt nok for noe, som man sier.

Denne må dere sjekke ut https://youtu.be/v2q4zYu1wmA