Akkurat det er jeg helt enig i på generelt grunnlag. At en person er ressurssterk er ikke et godt argument for at vedkommende trenger beskyttelse og hjelp, saken hadde ikke vært noe bedre om han var f eks syk eller ressurssvak på andre måter. Men det er kanskje relevant i denne saken at dette er en person som på alle måter føler seg og oppfører seg norsk, og dermed altså ikke har noen særlig tilknytning til noe annet land. Effekten av å ta fra han statsborgerskapet er altså ikke at han må reise hjem, men at han mister sitt eneste hjemland. Han har jo heller ikke borgerrettigheter i noe annet land.

Ellerspåpeker jo Myoxo i førsteposten også problemet med å utforme politiske meniger basert på "sob stories", og ønsker å drøfte dette på prinsipielt grunnlag: Kan man forsvare å frata noen (deres eneste) statsborgerskap, uten foreldelsesfrist, og basert på en løgn vedkommende begikk som barn?