Jeg synes man på lang vei gir, og mottar sånne råd allerede, derav min første kommentar. Viktig å forstå at bare helsevesenet har ansvar for å opptre som helsevesenet, det alle andre gjør er å prøve å hjelpe etter beste evne, uten å påstå å være fagpersoner, dokumentere credentials og holde seg til en helsefaglig rolle og etikk som en profesjonell.

Man kan gjerne krangle med innholdet og resultatet, men det blir også en underlig affære, der ufagpersoner skal overprøves av andre ufagpersoner. Og der "noen" sånne psykiatriske tilbakemeldinger og tråder blir stående fordi de ikke er kvalifisert nok, mens andre blir kvelt eller moderert, som i seg selv også vil være en kilde til frustrasjon.

Tenker det er bedre å forbigå dette i all stillhet, enn å faktisk undersøke hvordan man kunne vinklet en del av diskusjonene her inne, og hva slags potensiale for inngripen, skade og endring både tema og innhold kan ha. Da ville en del falt under det som hevdes være så forbudt og så dypt problematisk.

Underforstått, så er det to ting jeg også får lyst å legge til. Det er familie, venner og omverden som er helsevesen for veldig mange, flest timer av dagen, flest dager av året. Og det er også veldig mange som kommer her med problemstillinger de ikke nødvendigvis VIL dele med helsevesen på det stadiet de deler. Akkurat den siste gruppas nytte av å ta opp både problemstillinger knyttet til typisk psykatri, og hvorvidt det inngår i en naturlig refleksjonsprossess for dem, er det vanskelig å kimse av.