Jeg balet i mange år med en PhD. Mine erfaringer er svært, svært dårlige. Noen grunnet personlige egenskaper/sårbarhet, noe grunnet hvordan akademia fungerer, noe grunnet forhold på arbeidsplassen og mye grunnet ekstrem mismatch mellom meg og veileder. Alle disse faktorene fungerer alene, men de interagerer også i høyeste grad.

For å ta det som var morsom og greit først, så var det ene og alene selve doktorgradsprogrammet. I Norge er dette 30 studiepoeng. Det var interessant å lære mer om både statistikk, vitenskapsteori og en del mer fagspesifike tema. Ingen faglige utfordringer, bare interessant. Og morsomt med kursavbrekk fra et arbeidsmiljø som gjorde meg syk.

Personlige egenskaper/sårbarhet

Jeg er en ekstremt drevet av indre motivasjon av en litt spesifikk art. Penger, status, makt og den slags «belønninger» bryr meg overhodet ikke. Det er i hovedsak kun to ting som betyr noe: Er dette meningsfylt? Er det interessant? Hvis disse bortfaller er jeg i alle deler av livet bortimot ute av stand til å få gjort noe som helst, og forsøker jeg likevel - som jeg ofte har gjort - så blir jeg rett og slett syk etter en tid. Depresjon, angst, søvnvansker ... I bunnen er jeg fysioterapeut. Historien var mye det samme der. Det begynte interessant, men etterhvert så jeg jo at store deler av faget bare er vås, og jobben jeg havnet i var av en slik type som fokuserte på det mest våsete av alt det våset. Jeg måtte rett og slett slutte og gikk master med sikte på annen type jobb. Det førte meg til PhD-forsøket.

Jeg ble ansatt som PhD-student i et prosjekt jeg mente var både meningsfylt og interessant. Jeg oppdaget etterhvert som prosjektet skred fram, at det var det ikke. Det kunne vært det, burde vært det, men prosjektleder/veileder samt akademia tok etterhvert knekken på det. Jeg misunner alle de som kan sitte å gjøre meningsløst arbeid, lesset på en av andre, fordi motivasjonen om fullført grad og bedre muligheter 3-4-5 år fram i tid. Jeg vil være slik, men er det rett og slett ikke. Jeg har, etterhvert, fått bekreftet at det er årsaker til dette - jeg har blitt diagnostisert med «ADD». Jeg har dessverre også fått påvist at jeg har et hode som ellers fungerer eksepsjonelt bra (3-4 standardavvik over gjennomsnittet), noe som nok har gjort at jeg raskere ser når «ting» skurrer - om noe gir mening eller ikke. Det har ikke hjulpet det heller.

Akademia

Det er jo her alle fantastisk flinke, nytenkende, intelligente mennesker holder på - ikke sant? Overhodet ikke. Akademia har blitt gjennomsyret av karrierejag, spisse albuer, politikk og økonomi. De som kommer lengst er ikke de skarpeste hjernene (vel, i alle fall ikke i mitt felt - i andre, hardere fag kan det nok vøre annerledes), det er de som prater best for seg, som har spissest albuer, som mestrer nettverksbygging og som spiller - helt uten faglig ryggrad - på lag med politikere, redaktører og reviewere. Moderate faglige ferdigheter dekkes over ved ekstrem arbeidskapasitet - noe som jo er bra, men som samtidig gjør at disse omtrent ikke sitter med en eneste orginal tanke. Selvsagt finnes det et og annet unntak. De satt dessverre ikke på mitt institutt eller universitet for den saks skyld. Når det å ta en doktorgrad har blitt redusert til å gulpe opp ferdigtygd materiale fra andre forskere for å stryke resten av miljøet med hårene, så forsvinner hele poenget for meg.

Arbeidsplassen
Mitt ansettelsesforhold var utenfor universitet, i en annen institusjon. Bortsett fra veileder fra universitetet som hadde en bistilling der og var innom når hun følte for det, så var det i praksis ingen som ante hva jeg drev med, som brydde seg om hva jeg drev med eller som i det hele tatt ante noe om progresjon. Når jeg begynte å bli syk etter et par år, så var jeg borte i over 6 uker før noen reagerte. Dette er en institusjon som i aller høyeste grad burde visst bedre og de fikk etterhvert gjentatte ganger bot fra NAV grunnet manglende oppfølging når jeg først ble sykemeldt. Å bli sett pg bekreftet på arbekdsplassen er viktig for de fleste - for meg er det ekstremt viktig da det fungerer som en korrigerende faktor for mine personlige svakheter.

Veileder
Min veileder var et produkt av det akademia jeg beskrev over. Av verste sort. I tillegg var hen arrogant og svært lite sosialt intelligent.

For meg, som vokser på og elsker/trenger mentale utfordringer, som er genuint nysgjerring og som trenger mening i det jeg gjør så holder det ikke med svar som «fordi det er slik resten av verden gjør det» når jeg lurer på hvorfor vi ikke gjør analysene slik eller slik. Når jeg insisterer på å få en faglig begrunnelse og bare får beskjed om å «lese en bok» så blir det ikke bedre. Når jeg viser til at jeg sitter med over 100 artikler som beskriver hvorfor det jeg lurte på er en god idé, altså et bevis på at veileders syn om hvordan resten av verden gjør det er feil, og jeg fremdeles blir avfeid med at «det er ikke slik vi gjør det» ... Vel, da tar det knekken på meg. Dette var gjennomgangstonen, ikke et enkelt eksempel.

Problemene med veileder ble tatt opp både med min nærmeste leder (arbeidsplass) og institutleder (universitet), men jeg ble sterkt rådet til å la det ligge. Det skal sies at jeg ikke er den første som har vært utsatt for dette vesenet - jeg fikk blant annet et råd fra en kollega om å «ta med deg sekken din og løp. Langt vekk. Kom deg unna». Det var vel i uke 2 av jobben. Jeg hørte ikke etter.

Konklusjon
Dette er en enkelt historie. Det er min historie. Jeg har hørt flere lignende historier og andelen PhD-prosjekt som ikke sluttføres er mange titalls prosent. Mitt råd er først og fremst å være sikker på at man har en veileder som du kan leve med. I de fleste avbrutte PhD-tilfeller jeg har hørt om er det mye der skoen har trykket. Dernest bør man dempe forventningene sine til hvor givende og spennende dette blir. I gamle dager var PhD genuint nybrottsarbeid. I dag er det drøvtygging og oppgulp av årtier med forskning (igjen, dette er nok avhengig av fagområde). PhD er den nye Mastergraden - bare vesentlig lengre. Til sist bør man sette seg ned og tenke igjennom om man er en person som motiveres av graden i seg selv eller om man motiveres av veien fram til den. Eller begge deler. Hvis du ikke er i stand til å bite tennene sammen og se for deg disputasen og diplomet når man oppdager hvor meningsløst det spennende doktorgradsprosjektet ble, da bør man heller ikke starte.