Mens vi venter, kan jeg fortelle litt om hverdagen til en naturvitenskapelig masterstudent.

Generelt om akademia: Et masterstudium er vanligvis et toårig studium der det er fokus på at du skal utvikle potensialet som forsker. Før het dette «hovedfag» og i enkelte land er det en del av det som kalles «graduate school». En «grad student» er altså en som enten jobber med en master- eller doktorgrad.

Ofte kan mastergraden flyte litt inn i doktorgraden i andre land, mens i Norge er den mer distinkt. Kompetansen i en mastergrad vil derfor variere noe avhengig av land og institusjon. Doktorgraden, på sin side, skal representerer gullstandarden for forskning — uansett hvor du er. Ved en doktorgradsdisputas blir eksaminatorer flydd inn fra andre land for å forhindre nepotisme og for å opprettholde en global standard.

Akademisk veiledning: Jeg visste som bachelorstudent at jeg ville ta en master i en litt annen retning enn det jeg hadde fullført bacheloren i. Jeg begynte derfor i løpet av andreåret å snuse på bedrifter som kunne være aktuelle, og sisteåret å lete etter veiledere. Vanligvis finner du veileder i løpet av førsteåret på master, men jeg ville ikke overlate noe til tilfeldighetene. Jeg inngikk derfor en muntlig avtale med min nåværende veileder(e) sisteåret på bachelor, etter flere samtaler med aktuelle kandidater.
Det var viktig for meg at veilederne ville være emosjonelt til stede, i tillegg til faglig. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om fraværende veiledere og ønsket å unngå dette.

Mentor: I akademia er mentorer viktig. Det er tungt å stå i det alene og noen ganger har ikke medstudenter den kompetansen som vil hjelpe deg videre. Mentorer er privatpersoner som du kan rådføre deg hos og som kan dele av sine erfaringer med deg. Det er ofte lurt å ha flere mentorer, siden selv en doktor med 30 års erfaring har begrensninger. Jeg har flere mentorer i eldre studenter, folk i industrien, samt ansatte ved fakultetet. Det er veldig verdifullt for meg å kunne søke råd hos disse.

(Mentorer er noe du må oppsøke selv og jeg vet ikke hvor stor kultur det er for det i Norge. Mange har nok «uoffisielle» mentorer i venner og kjente innenfor feltet.)

Forskning: Master-forskning er «babyforskning» sammenliknet med en doktorgrad. Det er her du kan bevise at du har potensiale til å forske og evne til å «tenke sjæl». Dagens masteroppsett vier et semester (tredje) til datainnsamling, noe både jeg og veilederen min synes er håpløst klaustrofobisk. Jeg kjørte derfor pilotstudier on the down low i sommer på en lab jeg fikk låne av ene veilederen min. Jeg skriver og samler data litt sånn som det passer meg i håp om at hvis det skulle gå galt (igjen), har jeg fortsatt god tid når det virkelig gjelder.

Jeg jobber med biologi og det er mye som skal gjøres før et forsøk kan kjøres. Mitt forsøk består av minst tre ulike organismer jeg må fange, parre og holde i livet i kultur. Dyrene må klekke og vokse seg til et visst stadium før jeg kan bruke dem og hvert trinn tar lett to uker hver, uten overlapp. Jeg regner derfor en fem-seks ukers forberedelser før jeg setter i gang en måned med forsøk. Hvis jeg feiler i løpet av et tre måneders langt semester, sier det seg selv at det blir litt knapt med tid.

En god veileder har selvsagt «backup-data» liggende som du kan analysere hvis alt skulle skjære seg, men hvor er moroa i det?

Da jeg kjørte pilotstudiene mine, brukte jeg lett 14-18 timer på labben, hver dag. Du må være skjerpa og in the zone for å ikke få dårlige data.
I april skal jeg samle nye organismer for å forberede meg til datainnsamling i mai. Det kommer til å bli en forferdelig travel tid, spesielt siden dette vil være midt i eksamensperioden.

Håper at med god planlegging går det på et vis. Det er iallfall noe jeg har lært meg – å trylle fram tid og energi der jeg ikke trodde det fantes, og sette inn et ekstra gir, for å klare meg gjennom sånne perioder.

Kan komme med en oppdatering når det nærmer seg, hvis noen er interessert.