Var en dag i slutten av 17-årene mine da politiet dukka opp på døra, helt random.

På denne tiden var jeg ganske ny i gamet og ikke fullt så forsiktig etc, og hang røyka med en del folk som er litt lugubre som politiet mest sannsynlig hadde på radaren.

Anyways, de kom nå på døra da, og muttern roper meg opp fra rommet. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og hadde da ingenting å bekymre meg for
Så jeg nekta og nekta for denne misstanken om narkotikabruk med mor til stede. Så kommer det til et punkt der de ber om å ta urinprøve (de hadde med) og det vil jo ikke jeg, ikke fordi jeg hadde noe å skjule, men av prinsipielle årsaker.
Det ble jo til at jeg gikk med på det etter mye om og men. En såkalt ufrivillig frivillig prøve. På vei opp til do var jo løpet kjørt, så sto nå å fortalte mens jeg sto med koppen nedentil. (hadde da røyka et par dager i forveien, så nytta ikke å fortsette løgnen når løpet var kjørt)

Alt i alt en hyggelig opplevelse med politiet tatt i betraktning.

Så hvis du er 100% sikker på at de ikke kan ta deg på noe, så er nok det beste å lyve, men hvis du risikerer urinprøve etc, så er det like greit å ta det som en mann.
Det verste var vel egentlig skuffelsen til foreldra mine. Endte med 6mnd med ukentlig prøver hos fastlegen.

PS: Alt i alt synes jeg politiet gjør en god jobb, er nok mange som blir hindra å komme inn i feil minjøer pga dettte.
Er alltid kjipt å bli tatt da, spesielt over 18 og med dårlig økonimi