Sitat av xtapolapocetl
Vil bare legge til at karamellfargen du refererer til er et e-stoff (E150) - altså ikke karamell i ordets rette forstand. I konsentrert form er stoffet nesten svart og smaker uhorvelig bittert. Se for øvrig
her for en liste over single malts tilsatt E150.
Uff ja. Det er selvfølgelig fargestoffet det er snakk om, som er sukkerbasert karamell vel? Så det er jo samme opphavet, om enn forskjellig smak og farge.
Sitat av xtapolapocetl
Bourbonfat er vel egentlig ganske godt etablert nå, såpass at det aller meste av skotsk maltwhisky i dag lagres på bourbonfat (ca. 90%), og man finner bourbonlagrede whiskyer blandt de eldste tapningene som gis ut i dag.
Ikke så rart kanskje, med tanke på at sherryfat er vanskelige å få tak i og koster gjerne ti ganger så mye som bourbonfat. For å få sherryfat til Skottland må whiskyprodusentene faktisk betale sherryprodusentene for å lagre sherry på dem i to-tre år (hvis jeg husker riktig) før de kaster denne udrikkelige sherryen og sender eiken til Skottland. Bourbonfat kan kun brukes én gang i henhold til amerikansk lov og er tilgjenglig i overflod.
Heilt klart, og dei som er lagra på sherryfat skryter som regel rimelig grundig av det, og dei har en anna smak.
Sitat av xtapolapocetl
Det varierer veldig hvor fulle englene drikker seg, men 2-4% årlig er vel heller høyt uansett. Jeg har en 35 år gammel whisky med fatstyrke på 40,1% (her har det gått litt), mens en 30 år gammel tapning fra et annet destilleri holder hele 55,7% - altså er det ikke store årlige andelen englene kan ha tatt fra denne (og med så mye råvarepreg intakt tror jeg vi kan utelukke en utradisjonelt høy opprinnelig fatstyrke).
I henhold til engelsk skattelov så blir det trekt fra 2% sprit årlig som er angels share, men fordampinga varierer vist mellom 2 og 4%, avhengig av kor whiskyen blir lagra, og kor varmt det er og en del andre faktorer. Det kan sikkert variere frå årgang til årgang. Cask strength varierer jo også, men er skjelden over 60%.
Sitat av xtapolapocetl
Det er utrolig hvordan det samme utgangspunktet kan gi vidt forskjellige resultater fra et fat til et annet, selv om destillatet er identisk og f.eks. Oloroso-fat er brukt i begge. Arran er et interessant destilleri å følge, de åpnet en gang på midten av 90-tallet og kommer gjevnlig med single cask-tapninger fra både bourbon- og sherryfat for den nette sum av 650,- på det kongelige norske vinmonopol. Håndskrevet etikett og begrenset opplag på rundt 200 flasker fatet er en nerdebonus
Hmm, den har eg faktisk ikkje smakt på! Takk for tipset. Korleis er den samanlikna med andre? Eg er i hovudsak glad i dei litt kraftigare maltwhiskyane, men sherryfat burde jo gi bra resultat i så måte.
Sitat av xtapolapocetl
Har fått en del favoritter etterhvert, foruten de klassiske Islay-whiskyene (Laphroaig 10 & 10 CS, Ardbeg 10 & Uigedail, Lagavulin 16 & 12 CS, Caol Ila 12, 18 & CS, Bruichladdich 10 & 12) og andre øywhiskyer (Talisker 10 & 18, Highland Park 12 & 18, Arran SC) har jeg i det siste forelsket meg i fatstyrkevarianter av mindre- og ikkerøykede whiskyer fra Speyside (Aberlour a'bunadh!!!) og Highlands (Glengoyne 12 CS!!!), og til og med gått til sengs med bondske Campbeltown (Springbank 10 100 proof).
Av dei på lista di så er Highland Park, og speyside dei einaste eg ikkje har så ekstremt mykje sansen for. Ein del speyside er gode, men jamt over mangler dei noko...
