Sitat av
Patrick
Det er ikke ukjent å høre historier om folk som gifter seg og skiller seg svært raskt etterpå. Det er derfor jeg nysgjerrig på hvorfor ikke det er ønskelig å fikse hele problemstillingen, med for eksempel angrerett.
Hvorfor sies det til døden skiller en ad, med mindre det blir ubehagelig, derfor kan man splitte økonomien 50/50, selv om man har vært gift i kanskje bare 1 år?
Er det kjærlighet som får en til å forhandle seg inn i en slik avtale? Hvorfor skal man slutte å tenke økonomisk fremtid kun fordi man gifter seg?
Når det er sagt er jeg ikke gift. Jeg er nysgjerrig på det, men elefanten i rommet er jo pinlig åpenbar; ekteskap er jo fullstendig idiotisk? Hvorfor er særeie en tilleggstjeneste, og ikke en standard del av moderne ekteskap?
Takk, dette forsterker hele poenget mitt; hvorfor skal en bli møtt med en holdning som insinuerer fullstendig grådighet, når en er nysgjerrig på dårlige forhold i en avtale.
Det er bare verdien av midlene som erveres under ekteskapet som skal deles.
Alt man eier før ekteskapet kan bli skjevdelt og holdes derfor utenfor deling.
Tanken er at dersom man bor sammen og har en felles økonomi så skal man også dele det man sammen har ervervet, dersom ekteskapet oppløses. Men det gjelder som sagt bare midlene man skaffet seg under eksteskapet.
I tillegg er dette bare reglen som gjelder dersom man er uenige om delingen. Ekteparet kan selv bestemme hvordan de ønsker å dele formuen og gjenstandene sine selv. Er stort sett avtalefrihet på det punktet.