Jeg må først få rydde opp i noe begrepsbruk her. Jeg har nok rotet det litt til selv ved å ikke være konsekvent. Jeg har ikke problemer med feminister, feministisk forskning eller at en og annen politiker identifiserer seg som feminist. Jeg har problemer med at Gud og Hvermann - inkludert en hel politisk fløy - kaller seg feminister når det er åpenbart at de med det egentlig mener å vise sympati for kvinners rettigheter og kvinnekampen. Og - i forlengelsen av det - at om man sier man ikke er feminist så påstår de samme at man er noe i nærheten av kvinnehater. Jeg er ikke antifeminist. Jeg ønsker bare ikke en automatisk kobling mellom en hel politisk fløy og feminisme. Fordi, uansett hva feminisme
kan være, så er utgangspunktet i de aller fleste tilfeller kvinners problemer. For å illustrere hva jeg mener så Googlet jeg begrepet. Noe av det første som dukket opp var dette fra iwda.org.au:
Quite simply, feminism is about all genders having equal rights and opportunities.
It’s about respecting diverse women’s experiences, identities, knowledge and strengths, and striving to empower all women to realise their full rights.
It’s about levelling the playing field between genders, and ensuring that diverse women and girls have the same opportunities in life available to boys and men.
Jeg er helt enig i målene som står der, bare så det er sagt, men det er jo en åpenbar slagside her. Det starter fint - alle kjønn skal ha like rettigheter. Deretter er det kun kvinner. Alle fasetter av kvinner skal respekteres, myndiggjøres og ha fulle rettigheter. Hvor ble det av menn? Videre skal man utjevne forskjellene mellom kjønnene slik at kvinner får de samme mulighetene som menn. Kan det aldri være motsatt?
At det finnes grupper som jobber med slikt er helt supert, men det er et elendig utgangspunkt for likestillingspolitikk når en hel fløy eller er parti tramper til den takten der. Det er det jeg mener de gjør. Og jeg mener vi ser effektene av det både i det offentlige ordskiftet (Ikke våg å kritiser elementer i metoo-bevegelsen, feks eller påstå at det kan ha skjedd at enkelte bedre kvalifiserte menn blir forbigått grunnet formell eller mer uformell kvotering. Eller, mindre alvorlig, men likevel beskrivende, den berømte Skavlan-seansen med Zara Larsson) og i praktisk politikk (likestillingsloven som favoriserer kvinner, kvotering til studier og jobber).
Sitat av
robhol
abcdeff forklarer hva som menes med uttrykket "giftig maskulinitet", som du reagerer på, men ikke på en måte som er konsistent med det det faktisk betyr. Det får meg til å tro at du i stedet mener det er et slags nedsettende ord om all maskulinitet, ettersom du hevder det er stigmatiserende. Om det er en misforståelse vil jeg beklage, men er også nysgjerrig på hvordan du ville definert det med egne ord, og nøyaktig på hvilken måte det stigmatiserer noe som helst, og eventuelt hva det skulle være.
Du etterspør også hvor den giftige femininiteten er - svaret er at likestillingssaken og feminisme har vært et oppgjør med nettopp denne fra dag 1. "Giftig femininitet" ville, som en analog til giftig maskulinitet, vært det tradisjonsrike tankegodset om at kvinner er svake og ikke klarer annet enn husarbeid og å føde, i grove trekk.
Nei, jeg tror ikke det er noe som omhandler all maskulinitet om man går til opprinnelsen (psykologien, hvor det er et godt begrep), men når det går gjennom det feministfilteret jeg beskriver over så skjer der noe. Alt fra at noen nærmest sykeliggjør all maskulinitet, noen hiver alt de ikke liker ved menn inn i begrepet og noen fornekter forskjeller i kjønn og forsøker å nærmest omskape gutter til jenter. Så er det selvsagt en del som bruker det slik det er ment å brukes, men de feminister jeg har hørt bruke begrepet (når de uttaler seg i kraft av å være feminister) er da mest fokusert på hvordan det påvirker kvinner. Ikke hvordan menn ødelegger for seg selv. Der var den slagsiden igjen. Jeg sier ikke at alle gjør det, men jeg kan bare forholde meg til det jeg selv registrerer i samfunnsdebatten. Samlet sett blir det da noe ubehagelig over at et feministisk bevegelse adopterer et slikt begrep (med en slik ordlyd) og bruker det aktivt på det som mange av de som kaller seg feminister ofte får til å virke som motparten. Uten å rette samme lupen mot seg selv og se hvor de står i alt dette. Igjen, det finnes over snittet bevisste feminister som har en helt annen kontroll på begrepsbruken her, som helt sikkert bruker det på en mer hensiktsmessig måte og som også ser på kvinners rolle. Jeg kan imidlertid ikke se at det kjennetegner en hel politisk fløy eller majoriteten av de som til daglig proklamerer at de er feminister.
Det er forøvrig interessant å observere at du i ditt forsøk på å si noe om giftig femininitet bare kommer opp med kvinner i en slags offerrolle, offerroller som i utgangspunktet menn har blitt beskyldt for å sette dem i. Menn der også, altså. Hva skjedde med "kvinner er kvinner verst?". I dagens samfunn tenker i alle fall jeg på det ekstreme utseendefokuset som i all hovedsak fyres av jenter på Instagram eller blogger. Og er det ingen tradisjonelle feminine handlingsmønster som påvirker feks arbeidsplass eller sosiale relasjoner på en giftig måte? Passiv aggressivitet er det som slår meg først.
Vel, jeg skal gi meg der. Det ble mye diskusjon rundt en liten del av en post som egentlig handlet om hva jeg vil stemme ved høstens valg.