Det føler jeg nesten hver gang i større eller mindre grad. Husker jeg ble overbevist over at jeg var "gud" for en stund siden og at alt som fantes var kun noe min bevissthet skapte der og da, venner, musikken, sansene rundt meg osv.

Nå er jeg fucked for alltid tenkte jeg. For når man først har "sett lyset" kan man ikke glemme det. Det satt en real støkk i meg noen uker helt til det begynte å dabbe av gradvis, og alle "svarene" jeg fikk husket jeg lite av i ettertid. Har også kamerater som har følt det samme, at de var gud og alt på en gang.

Noen liker å havne i den modusen, men selv nyter jeg trippen når jeg skjønner hva som er opp og ned for å si det sånn. Jeg var nok ikke i full psykose fordi jeg tenkte stadig at nå surrer jeg noe jævlig, men det var også tider der jeg var svært bekymret for denne depersonaliseringen.

Men da lærte jeg at lavere doser fungerer bedre for meg. Jeg husker ikke akkurat hvor mye jeg tok den kvelden, men det var en nokså høy dose da jeg trippet med noen veldig erfarne folk. Heldigvis fikk de roet meg ned og påminnet meg om at jeg kom til å lande igjen.