Evnen og viljen til å utøve vold er et evolusjonært fortrinn som har holdt forfedrene våre i live gjennom historien. Det samme gjelder empati, og behovet for å ta vare på hverandre og vise omsorg. Begge egenskaper er nyttige til hvert sitt formål, for å overleve som en sosial art. Hvilken kulturell innflytelse og hvilke erfaringer en har hatt gjennom livet, vil bidra til å styrke eller svekke disse egenskapene. Vokser du opp med vold, så er sjansen større for at det er en kommunikasjonsform du benytter selv. Så er det en haug med andre faktorer som spiller inn i hvordan man personlig opplever voldshandlinger, og i hvilken grad det gir en tilfredsstillelse å delta i det. Det kan være frustrasjon, traumer, dårlig selvfølelse, mangel på mestring av andre kommunikasjonsformer osv. som bidrar til at noen er mer tilbøyelige for å utøve vold enn andre.

Verdier som oppleves som selvsagte for noen kan være helt fraværende for andre. Noen er ekstremt empatiske og har null kapasitet for vold, mens andre bruker vold som sin primære form for kommunikasjon, og mangler all kapasitet for empati. De fleste ligger et sted i mellom, men det er mange nivåer der, og mange grenser man kan trekke for å definere "oss mot dem", en grense som er grunnleggende for hvordan man opptrer overfor andre mennesker. Det kan være familie, vennegjeng, stamme, lokalsamfunn, nasjonalitet, etnisitet, religiøs tilhørighet osv. De fleste har grenser for hvem de anser som inkludert i deres fellesskap, og de som står på utsiden av det vil motta mindre empati og være mer utsatt for antisosial atferd.