Døden for meg er den siste opplevelsen. Jeg ser frem til det, men som gammel og lei, klar til å dø. Tross alt har det jo ikke noe å si når jeg dør blablabla, men det er kjipt å dø uten å ha fått noe ut av livet, selv om det, til tider, er tortur å vente på den. Som sagt er jeg enda usikker på hva som er best.

Med tanke på å få svar? At jo mer man vet, jo mer er man klar over sin uvitenhet? Jo, men slik det er nå så savner jeg livserfaring, og spesielt med tanke på kjærlighet. Slik det er nå er jeg usikker på mitt utgangspunkt innen filosofi.

Eller påstår du at vi lever evig?