1 - For min del var det enkelt, det var en ca 8 år gammel sykkel, med masse kjennemerker som jeg ville kjent igjen over alt. Dette påpekte jeg for fyren, pekte på alle riper, hakk og andre kjennetegn, for å overbevise og legge psykologisk press.

2 - Dette er et legitimt poeng som jeg ikke hadde tenkt på. Da er det viktig å i det minste kommunisere med personen som påberoper seg eierskap og som man eventuelt vil ta den tilbake fra før man gjør det. Hvis personen virker genuint intetanende, går det an å spørre hvor og hvem han kjøpte den. Være detektiv. Enhver genuin og lovlydig person vil være behjelpelig.

Altså, hvordan er etikken og jussen når man kjøper et produkt brukt av noen, uten å be om kvittering eller bevis for eierskap? Da løper man jo en risiko for at det er tyvegods, og man må vel ta følgene av dette? Jeg kjenner ikke juss godt nok til å vite hva som er etisk riktig.

3 - Det er her jussen og etikken blir utydelig for meg. Ja, i tilfellet du beskriver så blir man jo det. Men hvis man gjør ting på måte jeg beskrev, prøver å gjøre ting etter boka, så minsker man det begrepet til en størst mulig grad. Hvis ny eier har høy sans for etikk, så prater han eller hun med politiet og gir detaljer om saken og er behjelpelig. Om det riktige er å gi tilbake sykkelen eller eiendelen før politiet har vært involvert og løst saken, vet jeg ikke.