Er fullstendig enig med pyth0n her. Det der var uncalled for. Dessuten, er jeg ganske sikker på at i ettertiden vil det være folk som faktisk melder seg dugnad på å rydde litt på de utvalgte plassene, resten vil vel kommunen og staten, og sist men ikke minst, naturen ta seg av. Det er ikke så viktig enda.
Selv gikk jeg glipp av rosetoget i Oslo fordi den dagen var da jeg reiste nedover dit, så kom seint på natt inn ti byen. I tillegg fikk jeg ikke vært med på minneseremonien i min egen hjemby heller, fordi den da utspilte seg dagen etter at jeg var reist. Følte jeg virkelig hadde lyst til å bidra til noe så stort.
Dette landet, denne BYEN, er ikke akkurat det samme lengre. Det hviler hinsides en anna stemning over alt hvor du går, og for lengre kilometer du reiser, finner du uansett noen form for minne for den dagen. Det er helt utrolig vakkert, denne bittersøte følelsen man får når man idag kan vandre Oslos gater og finne intet mindre enn over 100.000 roser og sansynligvis enda et 100.000 talls til med blomster/lys/kort/hilsener overalt.
Jeg har lenge vært en som har smålig mistet motet over menneskeheten, ihvertfall i disse dager vi har levd igjennom, men alt dette engasjemanget som har lagt seg i tykkelsen over Norges befolkning, har hjerteskjerende gitt meg håpet for menneskeheten tilbake. Etter all denne volden, har Norge skilt seg ut med å bynne å elske landet sitt, tenke på hverandre, framfor å tenke på oss selv ved å finne en måte å hevne oss. Dette viser virkelig at nordmennene er et enkelt folk med enkle verdier, og at vi er mennesker som vet verdien og ikke bare prisen på livet.