(2/2)

Så kom livsendringen jeg sårt trengte: I en alder av 35 hadde jeg fortsatt aldri prøvd rus før, jeg hadde alltid fryktet det på grunn av min mor, og hvordan hun ble under påvirkning av substans, men en bekjent av meg som visste hvor mye jeg slet hadde ett ønske om å hjelpe meg. Han tilbydde å prøve noe som kalles “MDMA assistert Terapi”, da han hadde gjort dette med andre før meg for å prøve og hjelpe dem.
Jeg sa ja, ikke fordi jeg ville ha hjelp, det var utelukkende fordi jeg trodde at dette var enda ett skritt mot å få livet mitt ødelagt. “Nå begynte rusproblemene og nå er det sikkert ikke lenge før jeg sitter på gata og tigger for penger mot rusmidler”, tenkte jeg, og jeg tok imot det med åpne armer… jeg ønsket det velkomment og det kunne ikke komme fort nok.

Det en kveld med MDMA assistert terapi gjorde for meg gjorde ting som 6 år med DPS terapi aldri hadde vært i nærheten av og klare. Det vekket empaten i meg igjen. Følelser jeg ikke hadde følt på siden jeg var ti år gammel. Jeg elsket mennesker rundt meg igjen for første gang på måter jeg ikek trodde var mulig, jeg tålte og bli tatt på, og enda viktigere… det å gi mennesker en klem helt spontant, det å gi klem bare fordi en klem betyr mye for andre, var for meg en ny opplevelse. Jeg såg etter den kvelden hvor mye jeg enda hadde og gi av megselv til andre og til samfunnet.
Den terapi timen reddet livet mitt, og mest sannsynlig noen andres i samme slengen.
Jeg følte ting for mennesker som deg, jeg ønsket å være der for deg igjen, og det var nytt for meg. Skremmende, ja, men det jeg nå følte for andre i de påfølgende ukene og månedene var noe jeg ikke ønsket å miste igjen.

Jeg begynte å gjøre research på hva annet det var der ute i verden som kunne hjelpe meg på min vei til og bli ett bedre menneske, og jeg oppdaget fort at mitt naturlige neste trinn på denne veien var og begynne med Psykedelica.

Jeg prøvde Psilocybin ett lite år senere etter å ha lest meg grundig opp på hva det er, hva det gjør, og hvor farlig det potensiellt kunne være.
Resultatet av dette ble at om jeg naivt trodde jeg visste hva kjerlighet til ett medmenneske var fra før av, så ble jeg med all respekt satt i skammekroken der. Mengden kjærlighet, følelsen av å være verdt noe, oppbygging av styrke til og ikke gi opp når jeg møtte motgang, å se megselv som en viktig del av ett stort hjul i samfunnet.. Det gav meg en brennende vilje og ett ønske om å komme meg tilbake igjen til samfunnet… å bidra… å være der for andre.


Jeg prøvde deretter Ayahuasca i 2018, da hadde jeg vært arbeidsledig siden 2009 og gått på NAV, men den helga med ayahuasca viste meg at jeg måtte virkelig begynne å ta tak i mitt eget liv, og ikke råtne bort som noen som aldri fikk utrettet noe for andre.
Det tok meg under to uker fra jeg var på den seremonien til jeg hadde full jobb som brobygger, og jeg jobbet med å bygge broer på motorveien langs Arendal-Tvedestrand traseen, og med det ferdig gikk jeg over til en ny jobb, og så enda en jobb når den første var ferdig… Jeg skulle være produktiv, jeg fikk ikke lov å gi opp. Jeg fikk desverre en liten knekk i 2019, men ikke lenge etterpå var jeg tilbake i full jobb i en mekanisk jobb jeg elsker og med null intensjon om å noen gang gi opp på den jobben, jeg har samboer på femte året, og livet mitt har aldri sett lysere ut for meg enn nå.

Men, du må ikke misforstå meg her. Jeg sitter ikke her og sier at jeg er frisk fra mine plager, langt derifra. Jeg har vært lenge arbeidsledig, og jeg har vært i DPS systemet i 21 år. Jeg sliter med sosial angst, og jeg har desverre vanskeligheter for å lese sosiale signaler av og til.
Jeg har mine gode dager, og jeg har så dårlige dager at jeg føler at det beste jeg kan gi verden er å gi slipp på livet, så verden ikke lenger trenger å plages med mitt nærvær, “det eneste min eksistens fører til er lidelse for andre”. Men jeg minnes hva Psilocybin har lært meg, og jeg er her, og jeg skal sloss med tenner og klør til siste åndedrag for å komme tilbake til samfunnet og gjøre det jeg kan for mennesker langs veien dit.
Psykedelica er ingen snarvei til og bli frisk, før jeg prøvde dette ble jeg fortalt at alt den kan gjøre er å gi deg verktøyene og en begynnende tupp bak til å komme deg opp og frem, og jobben dit må du gjøre selv.
Så nei, jeg er ikke frisk. Men det det har gitt meg er en utømmlig vilje til og aldri gi opp drømmen om ett fullverdig liv. Jeg faller akkurat som alle andre, men jeg har begynt å reise meg igjen uten å nøle istedet for å bli liggende nede.


Den dag i dag kan det hende jeg tar små mikrodoser med psilocybin om tankene mine begynner og grave seg for langt ned i grøfta og jeg ikke klarer og stoppe selvhatet eller frykten for om jeg klarer og leve opp til mitt eget løfte. Det skjer kanskje gjennomsnittlig 4 ganger i året, og det får meg ut av grøfta. Og har jeg det virkelig ille, så har det å kunne ta større doser hjelpe meg å komme på rett kjør igjen og få tiltroen til megselv tilbake.

Jeg holder meg i live fordi jeg er verdt det og det kan jeg si med ryggen rett, fordi jeg vet det er sant. Jeg holder meg i live fordi jeg har ting jeg skal utrette for verden, og jeg insisterer på at jeg kommer til og utrette det før jeg går. Såpass skylder jeg verden

Og her kommer essensen i mitt burskap: Du kaller meg en “Fungerende Rusmisbruker”... og du mener kanskje at jeg skal straffes for det jeg gjør fordi det er galt i dine øyne, det jeg gjør “er ikke bra for Samfunnet”. Så det leder meg til følgende spørsmål: Er det ikke før samfunnet har banket livsviljen min ut av meg, straffeforfulgt meg såpass lenge til at jeg ikke klarer og ta vare på megselv lenger, når jeg ikke har noe mer å miste, når jeg er tilbake til og føle meg som avskum, er det først DA du mener jeg fortjener å få hjelp fra deg? Er det ikke før jeg er blitt klassifisert som en tung rusmisbruker uten styring over mitt eget liv, er det først da du mener jeg fortjener sympati fra samfunnet?
Det er når du har tatt fra meg ALT jeg en gang hadde at du først skal gi meg noen smuler fra ditt bord?

Jeg skulle gjerne hilst på deg og tatt deg i hånda, tatt en kaffe med deg og snakket om alt mellom himmel og jord, vist deg hvor jeg jobber. Men jeg er stemplet som en kriminell fordi sånne som meg er uønsket i samfunnet, så jeg kan ikke vise deg mitt sanne ansikt, jeg kan desverre ikke gi deg mitt navn, fortelle deg at trenger du hjelp, ring meg.
.
Jeg driter i hva du ser på meg som, jeg er glad i deg som ett medmenneske og jeg ønsker deg alt godt selv om du kanskje mener jeg fortjener alt vondt for å være den jeg er. Det skal du få lov til. På tross av det ville jeg vært der for deg fordi jeg har lært gjennom MDMA terapi og veiledning under psykedelica at det er det som er det rette og gjøre, og jeg kommer aldri igjen til og avvike fra den lærdommen. Hvordan du behandler meg basert på hvordan jeg klarte og komme tilbake til den rette siden får være på din egen kappe.

Når jeg studerte maskiningeniør i Trondheim for ett par år siden møtte jeg ett menneske jeg klarte og kalle en veldig god venn venn. Han var som meg, valgte sin egen måte å klare og prosessere traumene sine, og jobbe med seg selv på. Han tok sitt eget liv fordi politiet sparket ned døra hans, og hans åpne vesen taklet ikke den påkjenningen han ble utsatt for, og hvordan han trodde livet hans var over etter møte med politiet.

Han var i tidlig 20 åral, og han hadde det i seg og utrette mye mer enn meg hadde han bare fått den sjangsen. Men desverre, så var han “kriminell”.
Det kunne vært din sønn. Eller din datter. Det kunne også vært meg.


Jeg er ikke noe så simpelt som en “Fungerende Rusmisbruker”.
Kanskje er jeg naboen din, kanskje er jeg den du snakker med på butikken, kanskje er jeg til og med den som gav deg vekslepengene tilbake etter handelen din, kanskje er jeg den som tauet bilen din da du satt fast på veien. men jeg er der. Kanskje er det ikke mitt ansikt du ser, ikke mitt navn du hører, men den personen du ser har samme skjebne som meg, for min historie er alt annet enn unik.

Jeg er menneske, akkurat som deg, og jeg ønsker å ha ett liv der jeg ikke må ende opp på bunnen igjen og miste alt før du klarer og se på meg som en som sliter, jeg har faktiske følelser, Jeg er ett menneske som kan ha det vondt… akkurat som deg.

Jeg tok bare valget om å ikke bruke Sobril, ett annet opioid eller annen humørregulerende SSRI medisiner for å redde megselv fra fortapelsen.