Vel det kommer an på hva som ligger i bunn, hva som er kjernen av problemet. Er det ting som kan løses med medisiner som feks at det konstateres at det er depresjon og ikke noe mer så kan man langt på vei ha det langt bedre etter 6 ukers innleggelse med nøye justering av medisiner som virker og gir minst mulig bivirkning. Er det et mer komplisert bilde, at depresjonen kommer som følge av feks ptsd så løses det neppe på 6 uker, men det kan være en nødvendig kartlegging. Og en gang må jo prosessen starte, hvorfor ikke i behandling?

Synes du bør tenke deg om før du poster slikt, greit om du ikke har gode personlige erfaringer fra psykiatrien, men psykiatrien har reddet mange liv, de har fått mange folk opp i stående, fått de tilbake på bena og mange ville kanske gått helt til grunne uten adekvat behandling.

Svært mange som sliter tror de kan løse alt selv, andre tør kanskje ikke be om hjelp, atter andre vil ikke belaste helsevesenet eller har andre grunner til å ikke be om hjelp. Her har ts faktisk bedt om hjelp fordi ts skjønner at det er behov for hjelp. Da blir det nærmest ufint å snakke ned hele psykiatrien og flere fagdisipliner. Og ikke minst er det kanske litt respektløst i forhold til situasjonen til ts.

Hva mener du er en bedre tilnærming for folk som sliter? Siden du ikke har troen på medisiner og behandling?

Ført inn i et miljø? For egen del var først når jeg ble innlagt og havnet blant "likesinnede" at jeg klarte å gi litt slipp på selvhat og fornektelse av mine psykiske problemer. For jeg møtte så mange fine medpasienter, at jeg skjønte og forstod at de ikke er en gruppe - ubevist hadde jeg kanskje stigmatisert - var i allefall redd for å bli en "psykaiatrisk pasient", men de er helt vanlige folk som sliter, og da klarte jeg å akseptere at slik er det for meg også. Livet mitt ble langt bedre når jeg fikk hjelp.