Sitat av
Våtfisk
Når jeg slår opp "patetisk" i ordboka passer beskrivelsen ypperlig her, men du kan jo godt fortsette å forklare meg hva jeg burde tenke om situasjonen.
Utover det syns jeg det er helt uansvarlig å snakke om selvmord i samme setning som at man elsker barna og vil gjøre alt for dem når denne skammen kommer fra et selvpåført problem og påfølgende mangel på å ta ansvar gjennom flere år i den viktigste tiden av barnas liv.
Jeg kjenner personlig folk med foreldre som har begått selvmord og jeg kjenner også folk som har blitt oppdratt av pillenarkomane alenemødre. Ingen av delene er bra i det hele tatt. Det er virkelig skadelig og jævlig for alle rundt: spesielt barn og ektefeller.
Nå har TS bestemt seg for å ta ansvar og snu denne situasjonen til det bedre, som jo er veldig bra. Det er modig og sterkt gjort.
Man tenker ikke klart i en situasjon som dette. For en person som bedriver virkelighetsflukt med rus er nettopp tanken på å rømme fra problemene enda en gang en helt naturlig tanke.
I tillegg kan man ikke se bort fra det faktum at personer med rusproblemer ofte har en dårlig og svak psykisk helse. Det er gjerne mye selvforrakt og negative følelser knyttet opp mot eget misbruk. Alle som misbruker noe har på ett eller annet tidspunkt tatt stilling til eget misbruk og hvilke konsekvenser det har gitt og kan komme til å gi. Noen reflekterer mer enn andre selvfølgelig.
Men selv om man er klar over det klarer man ikke å slutte.
Jeg har selv slitt med rus og har vokst opp i et hjem der psykisk sykdom og rusproblemer var en del av hverdagen. Og for meg er det veldig lett å kjenne igjen håpløsheten og desperasjonen TS opplever nå.
Jeg respekterer at du har et helt annet syn på rusmisbruk og måten TS utrykker frustrasjonen sin på med "trusler" om selvmord osv. Men der og da kjennes det ut som eneste utvei for å slippe å risikere og miste det som kanskje har vært det eneste utenom rus som har vært verdt å leve for.
TS: Jeg håper oppriktig ting ordner seg til slutt. Og det er ikke en enkel situasjon du er i, men sørg for å komme deg ut av rusen. Desverre må man ofte nå bunnen før det skjer.
Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Misbrukeren i meg ville nok kommet med løgner som at jeg har solgt medisinene til andre pga pengeproblemer etc, eller en annen unnskyldning for å få det til å høres så "uskyldig" som mulig ut. Legger man seg langflat og forteller om et omfattende misbruk som blir oppfattet som omsorgssvikt blir det nok uansett vanskelig å unngå og miste barna.
Men realiteten er at det er ikke noe vits å lure seg selv eller andre. Du sier selv at misbruket ikke har gått utover barna, men det er isåfall bare et spørsmål om tid før det gjør det hvis du fortsetter å ruse deg.
Ønsker deg lykke til og håper du tar det riktige valget både for deg å barna dine, at du fortsetter livet og at du får hjelpen du trenger til å komme deg ut av avhengigheten.