Synes vel ikke egentlig det er spesielt karrierejag i Norge: Blant mange av de jevnaldrende fra mitt kull er det få som har kommet noe særlig lenger enn de første stegene på en grad, med store innslag av jobbe/reise-år, folkehøyskole, militærtjeneste, studieomvalg og så videre. Kun 1/5 fullfører påbegynt mastergrad på normert tid i Norge og det finnes mange som tar kun delvis studiebelastning (typisk 50% som er nedre grense for å få lånekassen på glid...)

(Jeg er i boks med en mastergrad til sommeren, dvs på normert tid. Kunne sikkert ha gjort det fortere, men å studere er ganske behagelig. )

Er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men jeg tror kanskje at generasjonen som vokser opp nå sliter litt med å bli voksne. År etter år med studier, midlertidig bosituasjon og en tendens til at folk ikke egentlig respekterer sitt eget fagfelt fører til en rar mellomtilstand mellom voksen og ungdom som kan vare forbi tjueåra for enkelte. Det har nok noe med folkeliggjøringen av utdanning, hvor folk gjerne studerer noe litt halvengasjert fordi mulighetene uten en grad er små og fordi alle andre gjør det. Det fører til en høyt utdannet befolkning (bra!) men kan også føre til desillusjonerte voksne som oppdager at en mastergrad i antropologi/psykologi/historie/kjønnsstudier fullført på sju år ikke fører til noen spennende jobber (dårlig!).

Hvis man skal gjøre ting må man gjøre det skikkelig. Da ordner det meste seg.