View Single Post
Soppvandreren du lagde det svaret jeg skulle ønske jeg kunne gjort for han, du sparte meg vel fra å litt skriving. Jeg digget det bildet, jeg føler meg akkurat sånn som høytfungerende autist. Når jeg er strassa skremmer jeg alle rundt meg, på telefon, på nett og face to face. Jeg er så glad jeg fant ut hva som feiler meg, det hjalp meg veldig. Jeg føler ofte jeg ser meg selv si og gjøre det jeg gjør uten å ha kontrollen selv. Ti tusen kilometer i timen går tankene mine døgnet rundt, det er vanskelig å sortere ut hva jeg kan si og ikke si. Jeg hører trance og hardtrance hele døgnet, også når jeg sover og det tar opp en del av plassen for tanker i hodet så jeg får nesten ikke sove uten.

Ikke les om demens og diagnoser som nevnt, da får du plutselig alle symptomer du leser om vist du er som du er. Det hjelper ikke.

Jeg hadde en(av mange mange gode) tripper gå galt og var ikke meg selv i flere uker, trodde han jeg trippa med ikke likte meg likevel på trippen pga noe rart han sa, så jeg skygget unna han lenge i etterkant før jeg trodde på vennskapet. Selv om han roa meg ned og vi avslutta trippen greit. Det hele gikk over med tiden, men fy det var skummelt. Bare ikke rus deg mer for å bøte på "skaden", og hør på sopvandreren og de andre her.

Hunden min har alltid vært min redning i harde tider. Det er godt å ha noen som kommer før ens egne behov å ta vare på så man ikke tenker på seg selv hele tiden. Jeg gruer meg for han må avlives nå snart pga kreft. Men fikk lovd valp i mai i går, så jeg gleder meg til å få mer å gjøre med valpen i hus. Jeg har sørget en god stund allerede og tror likevel det kan bli noe jeg ikke klarer å gå gjennom det som kommer. Jeg mister venner lett for jeg er så intens sies det ofte. Har et par igjen. De er skikkelige venner. Takk gud for det og valpen i mai. Se gjerne min kaktus for livet tråd om du vil lese om hva jeg vil gjøre med hunden min etter døden.

Jeg har ikke rørt noe stimulerende eller trippet på lenge, men føler på en slags depersonalisering selv nå, jeg får kritikk fra alle kanter for jeg er dårlig en dag og lar det gå litt ut over folk regner jeg med, ikke at jeg er slem eller frekk, men intens. Jeg føler meg fanget i kroppen min og livet her på jorden. Det var ikke sikkert at jeg burde vært født tenker jeg ofte.

En stund ville jeg dø med hunden min når tiden kommer. Jeg ser nå lyset i enden av tunellen, men bare når ting går bra. På dårlige dager er alt svart der fremme og jeg tviler på om noen som helst bryr seg om meg. Selv mine nærmeste. Jeg tviler på alt og alle. Jeg tror folk blir sint på meg fordi de ikke svarer på tlf og handler som om det er slik, og så blir det slik. Selvoppfyllende profeti nesten. Det værste er at jeg sitter som på bildet og ser ut på meg selv være en jeg ikke vet om jeg liker lenger. Jeg har ikke evne til å styre meg i sinne eller når de dårlige dagene kommer, det må jeg øve meg på. Aller mest trenger jeg en dame tror jeg. Men det virker ikke lett det heller når jeg ser forholdene til venner.

Lykke til og si gjerne om det går bedre med deg.

s