Flott skrevet, DrPerception. Det er fint å lese at du har har fått bedre kontroll over rusen og at ting går bedre. Setningen du skrev: ''Jeg tror jeg ruset meg slik jeg gjorde fordi jeg manglet retning og mening'' er noe jeg kjenner meg godt igjen i, noe jeg tror mange med rusproblemer kjenner seg igjen.

Jeg husker selv hvordan jeg gikk fra å være en utrygg ung gutt som egentlig var redd det meste. Redd for å møte opp i gymtimen på skolen, redd for å gjøre feil, redd for at andre skal gjøre narr av meg osv - til og bli en usympatisk person som ikke nølte med å by opp til bråk og gjennomføre kriminelle handlinger. Dette ble på en måte en flukt for meg og jeg hadde et meget sterkt behov for å vise makt og likte at andre respekterte meg. Jeg husker når ryktet i bygda jeg er oppvokst i sa at jeg hadde fått med ''gærne'' venner, at jeg hadde blitt usympatisk og at jeg ikke hadde respekt for noen. Da jeg ble fortalt dette følte det ut som jeg hadde vunnet i lotto. Latterlig, ikke sant? Endelig var folk redd meg og det var liksom det store målet i livet. Når jeg tenker meg om så har jeg faktisk en grad av dette behovet den dag i dag også.

Jeg vet at dette kommer av mange år med mobbing og jeg kommer nok aldri til å klare å legge dette bak meg. Det å bli respektert var min form for rus, men alt kommer til en slutt. En alvorlig hendelse en kamerat av meg gjorde fikk meg til å flytte og starte på nytt, noe som gikk bra i starten. Etter hvert ble min erfaring at det typiske A4 livet egentlig var enda mer pes. Ikke i den grad av at jeg måtte stå opp tidlig, gå på jobb, dra på trening og legge meg. Jeg elsket den typiske A4 hverdagen, men det var andre ting som var grunnen. Det å omgås A4 mennesker er noe jeg fremdeles ikke klarer den dag i dag. Jeg klarer selvsagt å oppføre meg i diverse sammenkomster og holde maska, men jeg har aldri opplevd så mye svik blant disse ''typiske'' A4 menneskene. Generaliserende? Ja, kanskje. Dette mener jeg likevel selv om jeg er meget godt likt på jobben og har en høy stilling i bedriften.

Byttet etter hvert kriminaliteten ut med rus og kjenner meg igjen mye av det du skriver. Jeg er rusavhengig, men jeg klarer likevel å stå opp grytidlig, dra på jobb, trene 5-6 dager i uka og spise sunt. Jeg har i motsetning til deg lyst til å slutte å ruse meg for godt, men jeg klarer det ikke. Jeg finner ikke nok grunner i livet til å gjøre det. Damefronten har det alltid gått dårlig på, selv etter gud vet hvor mange dater. Den ene gangen jeg endelig fikk meg kjæreste og nesten ble samboere, valgte hun å pule eksen. Har dessverre fått et dårlig forhold til mennesker og det er egentlig ikke mange jeg liker. Dem jeg liker er som oftest som meg - avhengig av rus og/eller fengselsfugler. Likevel er det i disse destruktive miljøene jeg aldri opplever svik, men heller punktlighet, ærlighet og støtte. Triste greier, egentlig.

Heldigvis finner jeg mye støtte i barn og dyr. De er alltid ærlige og viser meningen sin, noe som automatisk gjør meg trygg. Jeg føler at det er blant disse at jeg virkelig får frem den gode siden av meg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget og mye av dette passer kanskje ikke inn i temaene som du nevner, men følte for å lufte tankene litt.

Takk for tråden!