Jeg vil påstå at om du er ukomfortabel og blir irritert av å snakke med psykologen så trenger du det og det hjelper. Poenget med psykolog som jeg ser det er å finne ut hvilke følelser du bærer, hvordan du takler de, opphavet til overvekt av den ene eller den andre følelsen for så å hjelpe deg med å mestre de følelsene.

Og for veldig mange tror jeg det å dele sine følelser og tanker med noen som ikke dømmer de, det å kunne tømme seg uten å være redd for negative reaksjoner hos den som lytter og ikke minst at så lenge du ikke er til fare for andre eller deg selv så vil det man sier hos en psykolog aldri kunne påvirke dine personlige forhold, være veldig befriende.

Det er også viktig å gå til en psykolog for å gjøre en utredning, kanskje er problemene du har rett å slett noe så enkelt som arv? Kanskje du hadde funnet en grunn til at du har det som du har, og kanskje det er en lidelse som har gode utsikter for bedring når bare den riktige diagnosen blir stilt?

Jeg tenker at du må være ærlig, fortell psykologen at disse samtalene gir deg nada, vel utenom følelsen av irritasjon og at de får deg til å føle deg ukomfortabel. Det er tross alt ikke noe annet som kreves av deg under disse samtalene enn at du er ærlig og svarer så godt du kan etter evne.

Med det sagt, av alle de psykologene jeg gikk til var det kun 2 ting de kunne gjøre for meg. Nr.1 var å stille en diagnose, som gjorde at jeg kunne sette meg inn i den og finne en måte å leve med den. Nr.2 var å hjelpe meg ned å få uføretrygd, så alle samtalene vi hadde var ubrukelig utenom de 2 tingene, men så var det heller ikke mer jeg trengte for å få et ok liv som jeg stort sett syns er ok å våkne til.

Lykke til a