Når jeg tenker på meningen med livet kommer ofte et sitat av Carl Jung til tankene.
Han sa;
Meningen med livet, tenkte Jung, er prosessen hvor man avdekker, gir uttrykk for og harmoniserer de forskjellige komponentene av ens egen psyke. Hvis man oppdager sin unike karakter og gir uttrykk for den kan man på sikt oppnå større og større glede og mening ettersom man "kobler seg på" sitt sanne jeg i større grad. Jeg parafraserer godt her.

For min del har meningen med livet blitt en form for skapertrang hvor man enten får noe til å oppstå ut av intet, enten man dyrker det, maler det eller bygger det og også restaurering og vedlikehold av ting som andre har skapt. Man kan si at for min del er meningen med livet å forbedre ting rundt meg. Det kan også gjelde mellommenneskelige relasjoner, min egen fysikk, min egen innsikt m.m.

Hvis man går tilbake til sitatet jeg begynte med,
så kan det tenkes at meningen med livet til en hvis grad er forskjellig for oss alle, men at selve meningen med livet er å finne en drivkraft til å stå opp om morgenen med en hvis overbevisning..
Hva ens egen unike grunn er må man selv dykke innover å lete hardt etter. Paradoksalt nok er det mange som har et form for indre kompass men velger å ikke følge det av x antall unnskyldninger. Ergo er man kanskje mer ulykkelig enn man strengt tatt hadde trengt å være.


Jimi Hendrix ble spurt om han var en disiplinert fyr, om han forsøkte å komme seg opp hver eneste dag og jobbe hardt med musikken sin etc. hvorpå han svarte; "jeg prøver å stå opp hver dag". Jeg tenker at hvis man står opp de fleste dager med en form for driv, glede og forventning til hva dagen kan bringe så er man på god vei til å ha peilet seg inn på en form for mening med sitt eget liv allerede.