Ett av de nyere begrepene som har fått fotfeste er såkalt toksisk maskulinitet.
Meningsbærerne hevder alt fra vold i hjemmet til plystring etter søte jenter faller inn under denne kategorien.
Det er et ubestridt faktum at menn står for mesteparten av rapportert vold i hjemmet, voldtekt og sikkert også plystring etter motsatt kjønn. Men er vi tjent med å referere til dette som toksisk maskulinitet?

Ta vold i hjemmet og meg selv som eksempel - jeg har aldri slått en kvinne, men har fått noen ufortjente flatnever opp i gjennom, til og med en knyttneve. Det har aldri falt meg inn å anmelde dette, men har som regel sagt klart i fra at jeg mener dette er totalt tonedøvt. Hvis dette har vært snakket om med utenforstående har det stort sett blitt avfeid som kjipt, men ingen større greie. Ganske sosialt akseptert.

Dersom situasjonen hadde vært reversert, og jeg hadde vært utøvende part, hadde det sannsynligvis ikke vart lenge før jeg hadde sittet hos lensmannen, og ihvertfall fått et elendig rykte som "konebanker".

En grunn til dette er selvsagt at en gjennomsnittlig kvinne ikke klarer skade meg nevneverdig med ett slag, men motsatt kan jeg enkelt nok ødelegge en kvinnes kjeveparti med en strak høyre. Konsekvensene er altså større, men handlingen den samme. Mange menn jeg kjenner har på et eller annet tidspunkt opplevd en flatneve fra motsatt kjønn, flere enn om man snur situasjonen. Dette er såklart anekdotisk, og folk forteller ikke alt, men mistenker at hvertfall like mange kvinner slår menn som motsatt, men med mindre konsekvens; både for utøvende og fornærmet part.


Samtidig snakkes det omtrent aldri om toksisk femininitet. Dersom selve handlingen forekommer blant begge kjønn, er det da riktig å referere til det som "... maskulinitet"?

Kan vi i så fall snakke om brilliant maskulinitet med referanse til STEM nobelpriser++ da menn er overrepresentert her, første kvinne vant fields-medaljen først i 2014 osv. Bør vi snakke om brilliant maskulinitet?

Jeg jobbet for noen år tilbake med salg, og i butikken fikk vi ofte par innom for å handle. En klassiker var at mannen var entusiastisk og forsøkte å si ting som "Se, var ikke det en smart løsning" eller lignende positivt småprat til dama si, og ofte fikk han ikke noe svar, eller kanskje ett mumlende "vet ikke". Det var tydelig at kvinnen ofte hadde behov for å uttrykke "jeg er misfornøyd" uten å si det direkte. Merk at dette gjelder absolutt ikke de fleste par, men når det hendte var det omtrent alltid i dette formatet. Tok dette opp med en venninne som jobber på Bohus, og hun mente det var akkurat likedann der. Noen vil kanskje kjenne dette igjen fra parforhold el.l.

Kan surmuling, silent-treatment, ikke-voldelig forpesting av sosialt miljø osv. betegnes som toksisk femininitet, og er vi i så fall tjent med denne kjønnsspesifikke inndelingen?

Bedrev Elizabeth Báthory og Aileen Wuornos toksisk maskulinitet da de drepte? Og for å snu på det - var det et resultat av brilliant maskulinitet da Maryam Mirzakhani og Marie Curie vant henholdsvis Fields-medaljen og Nobelprisene i kjemi og fysikk?

Hva mener dere? :-)