View Single Post
Sitat av bloodshotEyes Vis innlegg
What up dawg, savner å se denne tråden på førsteside på rusmiddelforumet. Fått snust deg frem eller blitt tilsendt noe dop dit du bor nå?
Vis hele sitatet...
Hehehe, ingen hookup her oppe - takk gud! Står til med deg?

Sitat av itstherubberduc Vis innlegg
Du MÅ skrive enn bok om dette Tom! Jeg har ingen erfaring med heroin men måten du skriver på får meg til å føle med deg. Utrolig bra! Og jeg skulle faen meg ønske jeg hadde 1/10 av viljestyrken du har, du er boss!! Keep it up!

PS: jeg har en stefar som har gitt ut 9 bøker. Jeg skal høre med ham hva som er best måte å komme i kontakt med et forlag på. Jeg hadde uten tvil forhåndsbestilt boka. Sender deg PM straks jeg får litt info om forlag osv!

Ellers, fortsett som du gjør! Du kommer til å klare dette sakte men sikkert, og den dagen du virkelig har klart det kan du si at du har klart etter å ha holdt på i 1 000 dager. DET er noe som er verdt å skryte av, det!
Vis hele sitatet...
Wow, tusen, tusen takk for disse gode ordene! Send gjerne PM ja, hadde vært artig med et lite prosjekt. Dog jeg er til oppetter ørene i skolearbeid om dagene.

Må forøvrig komme med en tilståelse siden jeg ikke takler å få skryt urettmessig: Jeg hadde en liten relapse.

Det hele begynte med at jeg var i Bergen og gikk på en liten smell.. Dette er 3 uker siden. Kranglet med noen jeg føler meg skikkelig ræv av å krangle med, så det endte med at bare noen dager etter å ha kommet tilbake hit så kjørte jeg ned igjen for en langhelg.. Og en gang til. Jeg har hatt så gnagende dårlig samvittighet for det at jeg heldigvis har stått på noe jævlig sånn ellers, en slags psykologisk mekanisme for å ikke gå helt i kjelleren av egen udugelighet.

Nå er jeg blitt clean igjen, så det er ingen skade skjedd. Men jeg er løs i magen, dagene er tunge, nettene er lange og det er kjølig overalt.

Heldigvis har det skjedd noe helt fantastisk: Jeg har begynt på et forskningsprosjekt av helt andre dimensjoner enn hva jeg hadde drømt om å holde på med før jeg er tilbake i arbeidslivet. Bacheloroppgaven blir som en liten hjemmelekse på barneskolen i forhold, dette er ordentlig teknologi med ordentlig verdi - det er meg bekjent ingen masterstudenter i Norge som kan vise til nettopp denne kompetansen om 2 år. Endelig har jeg noe som ikke er begrenset til et pensum. Endelig er det meg og bare meg som setter begrensningene for hvor bra ting skal bli.

Jeg er millionær før fylte 30 - bare jeg holder meg til helvete unna alt det jævla søppelet.

Det er vanskelig å beskrive det, men jeg føler jeg har funnet meg selv nå.

Det å reise hit og komme meg vekk var fantastisk i seg selv, men samtidig så var jeg veldig dårlig, et helt nytt sted og på mange måter helt alene (du klarer ikke stikke ut å fikse nye venner under abstinensene. Det er heller ikke noen form for tvungen sosialisering for masterstudenter slik som eksempelvis fadderuken for bachelorstudenter.) Samtidig var jeg den eneste innenfor min linje som stilte uten solid relevant kompetanse innenfor denne fagdisiplinen. I min tid som smackis har jeg gamet vekk uendelig mange uker om ikke måneder av livet mitt, helt tilfreds med å runne "Dark Souls 2" for 3. gang på rad. Plutselig var ikke gaming spennende, filmer kjedet meg og selv den siste sesongen av game of thrones - som jeg egentlig elsker - klarte å holde meg sittende gjennom en episode. Musikk var kjekt, så mest av alt så lå jeg i sengen, gjerne med en flaske sprit i hånden og ørepropper i øret. Den lengste treningspausen i mitt liv - nesten 3 uker - var et faktum.

Når du har skrudd av alle følelsene dine i flere år så er det på mange måter helt fantastisk å få dem på. Det å kjenne kåthet, høre musikk og glede seg til å treffe en dame er eksempler på gode følelser. Det å plutselig få minnene og deres assosierte følelser, fra årevis med det de fleste ville sett på som et uutholdelig liv... Plutselig velter et samsurium av følelser over deg når du ikke har trengt å forholde deg til noen av dem på mange år. Det er kjipt.

All isolasjonen gjorde at jeg følte sosialangsten fra barndommen snike seg innpå igjen, og det å gå på skolen var plutselig blitt en prøvelse - noe jeg nærmest gruet meg til.. Tinder ga meg nå sporadisk kontakt med nye damer, men i den emosjonelle tilstanden jeg var så gikk det kort tid før jeg ble forbanna, såret, eller for den saks skyld bare oppførte meg for unormalt til å være aktuell for noen å satse på.

Så kom altså relapsen, og like etter løsnet ting sånn ellers. Har faktisk begynt å klare meg vel så bra som mange av de andre faglig, trener hardere enn på mange år, føler meg bedre enn folk flest og har nå denne muligheten.
Sist endret av Tøffetom; 30. september 2015 kl. 00:27. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.