Har hatt et par litt dypere samtaler med han (riktignok en stund siden) der jeg har gjort det klart at jeg angrer på hvordan jeg var mot han, noe han satte veldig pris på, men merket samtidig at han ble litt ukomfortabel av å trekke opp den delen av fortiden, så tenkte det var greit å gå over til å snakke om deler av ungdomstiden jeg vet han har positive minner fra. Når det gjelder de andre vet jeg ikke hvor tydelig de har gjort det, men de to han bor med har hvertfall gjort en stor innsats for å hjelpe han gjennom å tilby et sted å bo der han føler seg komfortabel, slik han han kom seg over kneika med å flytte hjemmefra og føle han står på egne bein. Om de har sagt unnskyld vet jeg ikke, men jeg har hvertfall sagt til alle at de burde gjøre det, men som sagt er det bare kun et fåtall mennesker i dag han faktisk er åpen for å møte eller snakke med. I tillegg merker jeg hvor lett folk har for å liksom heller legge vekt på at vi faktisk gjorde mye bra for han, som å ta han med på fester på ungdomskolen slik at han fikk være blant de "populære" osv. Dette vet jeg han satte veldig pris på, og selv om alle syns klart synd på han, er det utrolig hvor lett man kan rettferdiggjøre noe på eget ønske. Det er egentlig veldig vanskelig å forklare situasjonen ordentlig uten å vite hva slags type mennesker "vi" er. Feks er den personen som virker mest villig til å hjelpe, og er hvertfall den jeg kjenner som har gjort mest av sympati for andre også en som veldig vanskelig for å vurdere ulike typer mennesker og deres personlighet og behov, og derfor ikke klarer å innse å ha gjort noe galt ettersom han tar utgangspunkt i at alle er omtrent som han selv og må tåle en trøkk. På samme måte tar han også utgangspunkt i at alle i likhet med han selv har gode intensjoner, noe han har brent seg på mange ganger. Får kompisen min er det helt utelukket å møte han, ettersom han har inntrykk av at han ustabil osv. Syns dette er synd, men kan skjønne hvorfor han hvorfor han har det inntrykket (long story). I tillegg er nok ikke han helt klar over hvordan man burde gå frem.

Jeg har snakket med han tidligere angående det å oppsøke hjelp, og fortalte han at jeg selv har slitt mye med angst og gått til psykolog, og hva som hjalp for meg, slik at han forhåpentligvis ikke føler seg så alene, men jeg vet jo at mine erfaringer ikke på noen måte kan sammenlignes med hans. Det han faktisk fortalte var at han skulle ha time med psykiater, som kunne være lurt, men også at det han håpet på var å endelig få en diagnose (asberger først og fremst, noe jeg tviler på er tilfelle), bare slik at han kan ha en forklaring og en grunn (evt "noe å skylde på") for at ting har blitt som det har blitt. Vet ikke hva det endte med. Det jeg tenker fremover er hvertfall å være med han og gjøre ting han liker evt med folk han er trygge på, Hender ofte at jeg ringer for å spørre om han vil være med ut etc. Får alltid nei i form av en unskyldning, men vet han setter veldig pris på å bli spurt