Begge deler, avhengig av humøret til oppdrageren og hva det gjaldt og hvem det var rettet mot. Visse ting har jeg vel måttet finne ut av selv. Konseptet oppdragelse kan være så mangt, avhengig av husholdning. :P

Dette er et interessant tema.

Vi har alle en slags "kode" på hvordan man skal kommunisere, hva man kan si og ikke si. Men enda viktigere, hvordan ting tolkes avhengig av hvordan det sies, hvem som sier det, når det blir sagt, i hvilken kontekst etc. Det er viktig å tilegne seg evnen til å få budskapet fram sånn at det blir forstått.

Det hjelper ikke så mye å være ærlig hvis det motparten hører er noe annet enn det du mener å uttrykke. Det er viktig å kunne tilpasse seg til andres kommunikasjon. Ikke fordi det ikke er viktig å være ærlig og si det man mener, men fordi poenget blir litt borte om andre ikke forstår det du sier til å begynne med.

Hvis man tar amerikansk politikk som et eksempel så har man to veldig høylytte sider som på ingen måte har evnen til å kommunisere noe som helst. De prøver ikke en gang å bli forstått. De bare snakker høyere, slenger inn enda mer personangrep og latterliggjørelse og provosering.

Problemet her er at det du prøver å formidle blir tolket som noe annet. Kommunikasjon er et verktøy. Hensikten er å oppnå noe med det. Hvis ikke kunne vi alle like gjerne snakket til en vegg.

Du kan si akkurat samme ting på tusen forskjellige måter. Det å være ærlig trenger ikke å bety at du må være hensynsløs, brutal og kontroversiell. Det å endre måten du legger ting fram trenger heller ikke å gå bekostning av ærlighet.

Og det er ikke et prinsipp som må følges i enhver situasjon uten unntak. Det er her nyttekost og sosiale antenner kommer inn. Og av og til er det bare ikke verdt det å skape misnøye. Personlig setter jeg pris på om jeg kan si alt jeg mener til en hver tid, men det finnes relasjoner og bekjentskap der dette behovet rett og slett ikke er stort nok til at det skal påvirke forholdet. Ikke det at det nødvendigvis hadde vært utfallet. Men ofte bunner det ned til at folk er på forskjellige steder og har forskjellig kunnskap og perspektiv. Og ikke alle ting trenger å bli sagt heller. Hvis alle hadde sagt det de mente hele tiden uten noen hemninger så hadde verden vært et kaos. Så vi modererer tankene vi velger å dele.

Og det er realiteten for de aller, aller fleste. Til og med de som påstår de at de alltid sier det de mener til en hver tid. Og det er også verdi i å ha omtanke for hvordan andre blir påvirket av det som blir sagt. Ærlighet og sannhet er viktig, men det går ikke på bekostning av alt. Og man har et valg om hvordan, hvor, når, til hvem det sies osv.

Min observasjon er at dette er det man får inntrykket av når man følger diskusjoner på internett og i politikk men ikke leser tankene til overvektige folk. Som man ikke kan gjøre fordi tankelesing ikke er en ting. Det nest-beste er jo å snakke med overvektige folk og få dem til å dele deres ærlige, ufiltrerte tanker. De som skriker høyest styrer ofte narrativet.

Jeg er har ikke statestikk på hva en hver overvektig person mener, men jeg har sett og hørt nok til det virker usannsynlig for meg at "de fleste" overvektige ikke har tenkt tanken at det er usunt å være overvektig.