Såklart, men det binære valget mellom å si hva man mener uansett hva og ikke si noe eller lyve for å ikke såre følelser, er vel fundamentet på hvordan en sosialiserer med andre?

Ta f.eks. en overvektig person som lett blir andpusten ved å gjøre det mest basise av fysisk aktivitet. Hen har to kompiser: Kompis1 er ærlig om de negative sidene med overvekten og anbefaler trening/diet evt. oppsøke spesialist. Kompis2 derimot velger å ikke si noe i frykt av å såre følelser og miste vennskapet. Hvis overvekten noen gang kommer opp som samtaleemne, velger kompis2 heller å gaslighté og gjøre overvekten til å en positiv egenskap.

Den yngre versjonen av meg ville syntes at kompis2 var en kynisk jævel, rendyrka søppelmenneske som bidrar til å bedritne samfunnet, men den nåværende meg har skjønt at samfunnet er bygd opp på en måte der alle er for seg selv og din eneste oppgave er å tenke på din egen velvære, for det er slik hjula på individualistiske samfunn spinner. Å vise empati er primitivt, det er skadelig for samfunnet.