DEL 2

Endelig tilbake på hytta
Det føltes så utrolig deilig å være tilbake i hytta, og for meg var jeg sikkert mer glad enn noen som faktisk har besteget Mount Everest i virkeligheten. For jeg vil mye heller bestige Mount Everest når som helst fremfor å oppleve å bli fanget i en sånn time loop igjen. Frykten jeg kjente på der var så enorm selv om det var jeg som skapte frykten i mitt hode. Jeg har forresten opplevd time loops flere ganger tidligere, men dette føltes virkelig som en evighet som gikk på repeat.

Vi hadde kanskje trippa i 5 timer nå (alle tidsaspekter i denne historien må nok tas med en klype salt som dere sikkert skjønner), det verste var over, og jeg begynte å komme litt mer til meg selv igjen. Det føltes godt og jeg var så glad for at jeg ikke hadde klikket helt, slik jeg trodde for litt siden. Vi bestemte oss likevel for å ta litt mer sopp så vi slapp å lande helt ennå, for klokken var sikkert ikke mer enn 22 nå. Jeg var først nølende, men tok likevel litt til, kanskje 1, maks 2 gram, bare for å holde det gående. Jeg visste det skulle bli lenge til enste trip uansett, og det er kjedelig å sitte der nykter mens de andre tripper videre. For selv om jeg var kjemperedd, er det likevel noe fascinerende med helt aspektet ved å trippe.

Herfra og ut gikk det heldigvis veldig greit, og selv om jeg fikk en ganske trippy form igjen klarte jeg denne gangen å ha i bakhodet at jeg kom til å lande til slutt. Jeg foreslo til og med å lage en ny joint, bare for å møte frykten min igjen og da gikk det mye bedre. Denne gangen merket jeg også at tiden kunne spille meg et puss av og til (dog ikke like lenge), men nå hadde jeg en annen ro i kroppen og jeg visste at det bare ble verre hvis jeg kjempet imot. F.eks. følte jeg at alle snakket om meg da jeg gikk på kjøkkenet for å hente en øl, og igjen kom tanken om at alt bare eksisterte i hodet mitt, at ingenting var ekte osv. Jeg hørte de sa ting som “Tror dere han skjønner at vi bare er skapt av fantasiens hans og egentlig ikke finnes? Vi får vente med å si noe til han spør oss selv”, og merket at det strammet seg i magen. Men i stedet for å gå i full panikkmodus slik jeg gjorde i starten på fjellet, pustet jeg rolig og tenkte “Greit, nå stopper jeg helt opp og lytter til stemmene i hodet mitt, uten å få panikk”. Og ved å puste rolig og faktisk lytte hørte jeg samtalene fra stua tydeligere. Og de pratet jo bare fjas hele gjengen, som f.eks. “Jeg klarer ikke å bytte sang på telefonen”, “Hvor er vi egentlig nå?” osv. ting som ikke var relatert til meg i det hele tatt. Og derfra og ut var hele trippen en fryd.

Herfra og ut satt vi bare og hørte på musikk mens vi lo og pratet. Jeg vet mange liker å drømme seg helt bort i stillhet når man tripper, men vibe’n her var mer å prate med hverandre, noe som passet meg veldig bra. Om ikke hele tiden, så i hvert fall nok til at vi har en viss “connection” med hverandre. Det ble mye loking nå også, og vi var vel ikke i seng før nærmere kl 3.

Konklusjon
Det var en interessant trip, for å si det mildt. I etterpåklokskapens navn ville jeg kanskje tatt en litt mindre dose og heller ikke røyket så mye på fjellet, men gjort er gjort. Jeg fikk i det minste testet psyken min og lært at jeg klarer å holde hodet relativt kaldt i “krisesituasjoner”, noe jeg faktisk erfarte senere da jeg ble vitne til en ganske ekkel ulykke og måtte hjelpe til. Denne soppen var visstnok ganske potent også, for de andre synes denne også fenget bedre enn hva dosen skulle tilsi. Og de har veldig god erfaring med psykedelisk. Jeg merket også i dagene etter at jeg følte en viss følelse av depersonalisering, og det vet jeg mange kan slite lenge med. Men det dabbet av og jeg har ikke følt noe slik siden. Men én ting er sikkert, man skal ha enorm respekt for psykedelisk og vite sine grenser. Og jeg touchet nok litt bort i den grensen, så det blir garantert en mindre dose neste gang. Men jeg er likevel glad for erfaringen jeg fikk med en såpass “høy” dose, dvs. høy dose for en som ikke tar dette så ofte.

Det blir nok en god stund til min neste trip, merker jeg fint kan vente et par år eller kanskje mer. Selv om det er spennende, er det likevel ganske heftig når det pågår. Folk er selvsagt forskjellige, men personlig kan jeg godt vente en god stund mellom hver trip.

Håper dere liker rapporten!