DEL 1
Inntak: Sopp, usikker på type (et sted mellom 2 og 3 gram)
Hvem: meg, Anders og dama hans Julie, Fredrik, Joakim (fiktive navn, alle i tidlige 30-årene)
Når: September 2021
Hvor: På hyttetur. ca. 30 minutter syd for Oslo

Innledning
Det var første helgen i september, og jeg og noen venner bestemte oss for å ta en sopptur på hytta til kameraten min, Anders. Det må har vært 4-5 år siden forrige tur, så jeg var veldig spent på hvordan dette skulle utarte seg. Hytta ligger ca 30+ minutter syd for Oslo og det er det perfekte trippestedet, for det er midt i skogen og ingen naboer (gammel hytte uten vann, utedo osv.) Da vi kom frem til hytta ble det en enkel middag og det tok ikke lang tid før Anders fant frem soppen og begynte å dele opp i porsjoner. Akkurat hva slags sopp det var husker jeg ikke, men det var ikke fleinsopp. Jeg merket jeg hadde skikkelig sommerfugler i magen og kunne egentlig ønske vi ventet litt til så jeg kunne forberede meg bedre mentalt, men kanskje var det like greit å bare hoppe i det også.

Han hadde glemt vekta si, men jeg tipper jeg spiste et sted mellom 2 og 3 gram. Det var en god håndfull, og nok til at det skulle bli en interessant kveld. Jeg har prøvd sopp noen ganger før for noen år siden, men hver gang jeg tar det glemmer jeg hov intenst det kan bli. Og dette er definitivt én av de gangene.

Oppturen
Jeg tipper det tok rundt 30-40 minutter før jeg begynte å merke en “spesiell” kilefølelse i kroppen, som etter hvert også skulle påvirke hodet mitt. Siden det var en del år siden sist ble jeg litt stresset til å begynne med, for oppturen var litt mer intens enn hva jeg kunne huske. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det føltes som hele kroppen var i fritt fall og jeg begynte å miste kontrollen. Hyperventilering startet og jeg fikk plutselig et tunnelsyn i løpet av få sekunder, noe som gjorde meg enda mer stresset. Var det virkelig slik kvelden skulle bli?

Jeg tok raskt tak i kameraten min Fredrik og sa det bare akkurat som det var: “Nå får jeg helt tunnelsyn og jeg føler jeg mister pusten”. Han så at dette ble mye for meg og skjønte at jeg bare trengte å roen meg litt ned, så vi gikk inn på et av soverommene og satt oss på sengekanten. Han forklarte at jeg bare må godta trippen og ikke kjempe så mye imot, for alle har tatt samme dose av samme sopp, så det er ikke noe farlig. Jeg klarte etter hvert å roe meg ned, og innså at det faktisk ikke er noe å stresse over. Det var bare mye mer intenst enn jeg husket at det var. Det skal også nevnes at kameratene mine har mye mer erfaring enn meg, så det kan tenkes jeg kanskje burde fått en mindre dose. Men nå var det for sent, og heldigvis visste jeg at jeg var i trygge omgivelser. Dama til Anders hadde heller ikke så mye erfaring, så hun gjennomgikk den samme prosessen i naborommet, hehe.

Trippen under kontroll
Etter en times tid (tror jeg) var jeg nå langt roligere og vi satt alle i stua og hørte på musikk. Husker ikke akkurat hva vi hørte på, men det var noe chill electro som passet trippen bra. Nå stresset jeg ikke lenger, men merket at jeg loka mye likevel. Glemte hva vi pratet om etter 1 minutt, og følte at musikken kom ut av høytalerne på en helt merkelig måte. Akkurat som en egen livsform som kom og besøkte oss. Dere med erfaring med psykedelisk skjønner sikkert hva jeg mener.

Anders snakket om at han ville ta med oss til en liten fjelltopp der vi kunne se på utsikten, ca. 15 minutter fra hytta, så vi bestemte oss for pakke med oss et par øl, pledd og Bluetooth-høytaleren hans. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg husker vi gikk til kjøkkenet, tok ut noen øl, loka litt rundt på kjøkkenet, gangen og stua for å deretter sette ølen tilbake i kjøleskapet igjen. Om igjen og om igjen.

For plutselig satt vi i stua igjen helt til én av oss sa: “Skulle ikke vi opp på det fjellet?”. “Jo det stemmer, vi gjør det nå da!” Svarer en annen. “Skal vi ta med noen øl kanskje, da?”. “Ja, vi pakker med noen øl nå, og kanskje høyttaleren og noen pledd, så drar vi”. “God idé, da gjør vi det, folkens”. Akkurat hvor mange ganger vi gjorde dette vet jeg ikke, men det føltes som en evighet. Det var nok ikke så mange ganger egentlig, men det gikk såpass treigt at det nå hadde blitt mørkt ute. Til slutt sier Fredrik, som har mest erfaring at nå må vi bare skjerpe oss, for dette blir for dumt. Og heldigvis klarte vi til slutt å pakke og komme oss av gårde.

Fjellturen
Turen opp til fjellet gikk ganske greit. Anders hadde med en lommelykt og det var bare å følge stien opp til toppen. Fjellet var ikke særlig høyt, så det var ikke snakk om klatring eller noe, for da hadde jeg aldri blitt med opp.

Det var utrolig digg å sitte der og titte på stjernene mens vi filosoferte og snakket tull. Angsten mitt var helt borte og jeg koste meg veldig. Som sagt er det nesten ingen hytter her så stjernehimmelen var krystallklar og man kunne se hundrevis av stjerner over hele himmelen. Jeg får sjelden hallusinasjoner, men stjernene pulserte en del mens trærne svaiet på en veldig animert måte. Nå hadde vi kanskje trippa i 3 timer, og vi var alle i toppform. Vi bestemte oss for å rulle en joint med noe god weed, og vi brukte sikkert en halv pakke rullepapir fordi ingen av oss hadde fingermotorikk til å rulle. Enten det eller så svettet vi så mye at papiret gikk i stykker. Heldigvis klarte Julie å rulle en halvveis grei joint til slutt.

Etter vi hadde røyket jointen, tok det ikke lang til før trippen nådde nye høyder. Og nå begynte jeg å freake ut litt igjen. Julie satt på en sang av en kvinnelig artist, og jeg ble overbevist over at hvert ord som ble sagt i teksten var mine egne tanker som kom ut av høyttaleren. Så jeg prøvde å ikke høre etter, for dette var for sykt. Men jeg klarte heller ikke å la være, og husker at jeg bare ventet på at noen skulle kommentere “tankene mine”. Konklusjonen min ble at alt dette var inne i mitt hode, dvs. folkene som satt der, meg selv, musikken, utsikten. Alt jeg har opplevd gjennom hele livet. Dette var kun en konstruksjon av min egen fantasi, og virkeligheten var ikke noe annet enn dette. Alle minner jeg tenkte tilbake på fra livet mitt lagde jeg der og da, og vi har sittet på dette fjellet siden tidenes morgen. Det var skikkelig guffent og jeg ville nesten bare gråte, for ingenting var jo ekte. En skikkelig emosjonell berg-og dalbane, med andre ord.

Heldigvis hadde jeg et snev av rasjonalitet igjen i bakhodet, så jeg minnet meg selv på at jeg var kjempetrippa og veldig fjern, så kanskje jeg bare skal vente litt og ikke overanalysere alt? Jeg lente meg tilbake i lyngen og pustet rolig med magen og tenkte for meg selv “OK, nå skal jeg bare ønske alle tanker velkommen, uansett hvor rare, ekle eller ulogiske de er. Så ser vi hva som skjer etter en stund”. Jeg var nok ikke den eneste som jobbet litt hard med psyken nå, for det ble ganske stille fra alle. Nå lå vi der bare og så på stjernene mens musikken spilte diverse sanger, og plutselig føltes det ikke så ille lenger. Det var faktisk ganske behagelig å slappe av i naturen og “bare være”.

Jeg var nå roligere og følte jeg hadde mer kontroll (relativt sett til hvor trippa jeg var) enn jeg hadde for en halvtimes tid siden. Det var fortsatt helt stille blant de andre, så jeg måtte bare spørre: “Er jeg den eneste som ble heeeelt på trynet etter vi røyka den jointen, eller?”. Responsen jeg fikk var en kollektiv latter og en samstemt “Neeeeei”, og det føltes godt å vite at vi fortsatt var på samme bølgelengde. Vi lo lenge og utvekslet litt erfaringer fra en siste halvtimen, som føltes som flere timer, og var var godt å endelig prate igjen. Jeg fortalte Julie at sangen hun spilte fikk meg til å stille spørsmål ved min egen eksistens, og hun måtte bare le. “Mener du den sangen til Astrid S?”, sa hun og satt den på igjen. Jeg merket at bare introen fikk det til å knyte seg i magen min, men da jeg hørte teksten igjen var det bare en generisk pop-tekst som alle kan relatere seg til. Jeg har aldri før eller senere blitt så lettet av å høre på Astrid S for å si det sånn.

Det var nå blitt ganske kaldt så vi bestemte oss for å dra tilbake til hytta.

Turen tilbake
Vi pakket sammen og begynte å rusle tilbake ned stien vi kom opp fra. Underveis må Anders ha sporet litt av for plutselig var vi ikke på stien lenger. Og nå begynte loket nok en gang. Selv om vi hadde lommelykt klarte vi ikke å finne stien, så da ble plan B å bare gå sånn ca. mot hytta. Anders kjente jo området godt så det skulle gå greit.

Men uansett hvor langt vi gikk fant vi aldri hytta, nå begynte jeg å stresse litt igjen for det siste jeg ville var å gå meg vill i skogen. Har vi gått i feil retning? Etter kanskje 10 minutter spurte jeg “Er det langt igjen?”, og han svarte “Neida, det er bare 4-5 minutter nå” og gikk videre. Vi fortsatte å gå men fortsatt så vi ikke noen tegn til hytta. Jeg ville være han som maste så jeg tenkte at vi sikkert trengte litt mer tid tilbake siden vi var rimelig på tur nå. Men til slutt måtte jeg spørre igjen, for nå hadde det gått mye mer enn 4-5 minutter, nærmere 20 allerede om jeg skal gjette. Jeg stilte han igjen det samme spørsmålet. Og svaret jeg igjen fikk var “Neida, det er bare 4-5 minutter nå” sa han og gikk videre. Svaret hans føltes som en deja vu, men det var nok bare pga. soppen. Jeg spurte nok en gang og fikk akkurat det samme svaret, “Neida, det er bare 4-5 minutter nå”. Han så på meg helt likt, svarte helt likt osv. “Dette føles veldig som en time loop” tenkte jeg, men holdt fortsatt hodet rolig for jeg visste at det ville gå over til slutt.

Men det gjorde det ikke. I mitt hodet føltes det som jeg spurte han om det samme tusenvis av ganger, bokstavelig talt, og han svarte meg likt hver gang. Nå var det ganske ekkelt, så jeg tenkte å spørre han om noe annet, bare for å bekrefte ovenfor meg selv at tiden ikke hadde stoppet. Men igjen spurte jeg spurte jeg “Er det langt igjen?”, som om jeg ikke kunne kontrollere det jeg sa, og han svarte “Neida, det er bare 4-5 minutter nå” og gikk videre. Utrolig ekkelt og det føltes som samtalen vi hadde på maks 5 sekunder aldri skulle ta slutt, noensinne! Jeg var ganske sikker på at jeg var ødelagt for livet nå, for i hodet mitt føltes det som at samtalen vår hadde gått på repeat i mange tusen år i strekk nå, og vi var alle fanget i denne time loopen. Jeg følte at nå klikker jeg fullstendig, men heldigvis holdt jeg meg helt rolig og behersket selv om jeg var dritstressa på innsiden.

Men plutselig ser vi en bekk, og det var bekken som ligger rett ved hytta hans. Jeg ble så ufattelig glad at vi endelig var fremme! For turen ned fra fjellet var så krevende mentalt sett at jeg følte jeg skulle bryte sammen når som helst. Vi brukte som sagt 15 minutter opp og vi hadde visstnok brukt rundt 20 minutter ned. Ikke tusenvis av år som jeg var overbevist om i mitt hode.