Jeg har en ruskonsulent som ikke har noen annen erfaring med rus enn et og annet glass med vin + en del år med røyking. Hun har arbeidet ganske lenge med voldsmenn og rusmisbrukere og det er lite hun ikke har hørt før. Derfor føles det enkelt å være ærlig med henne, og det er fint når det er mange ting jeg ikke klarer å være ærlig om til familien og partner.
Hun har fortalt noen drøye historier (fra tidligere pasienter, hun passer på å ikke si noe som kan identifisere. Du vet, taushetsplikt) som jeg kan relatere til, og det er sprøtt å høre fra en ordentlig og stræit middelaldrende dame.
Hun en steinkul dame med galgenhumor rundt hele opplegget jeg har drevet med. Hun gir sympati der det passer seg, men langt ifra sånn at hun sitter og
synes synd på meg. Da hadde jeg ikke orka samtaler!
Samtidig er hun genuint er bekymret for meg og har tatt kontakt/ringt i perioder jeg har uteblitt fra møter på grunn av sprekker. Den ekte bekymringen betyr mye for meg, for da føles det som om jeg har enda en person å svare til og skjerpe meg for.
En ting som er verdt å nevne - jeg er ikke så flink til å prate mye sjæl, utenom her på forumet, og hun tar seg av mye av pratingen, stiller spørsmål osv. Det setter jeg pris på.

Tl;DR
Jeg setter pris på ærligheten, galgenhumoren, ruskonsulentens ekte bekymring ovenfor meg om hun merker at ting går utforbakke. Ruskonsulenten snakker mye og stiller spørsmål så jeg slipper å sitte å brette ut om ting helt på egen hånd.