Du beskrev psykopati, og så skrev du "det er disse som begår overgrep mot barn" etc, så det var vel rimelig å anta at du mente det var hovedgrunnen til at folk begår slike gjerninger.

Takk, jeg har lest temmelig mye psykologi og også truffet ganske mange med disse diagnosene, inkludert mange overgripere og andre kriminelle. Det er langt fra mitt inntrykk at den typiske overgrepsdømte passer inn i den beskrivelsen du har av en psykopat. De kan ha mangelfullt utviklet empati, men er sjelden den kyniske, beregnende og intelligente sadisten du beskriver. Tvert imot gjør ofte mangelen på kognitive og emosjonelle ressurser at de ikke er i stand til å knytte meningsfull kontakt med andre voksne, og ofte har de svært dårlig erfaring med voksne fra egen barndom. Det finnes selvsagt et stort spekter av ulike personligheter også her, med det du beskriver er ikke typisk etter min erfaring.

Hvis du leser litt mer om de diagnosene du selv lister opp, så er det langt fra noen automatikk i at de begår grov kriminalitet. De kan selvsagt gjøre mye emosjonell skade på folk rundt seg likevel. Skal de likevel til øya da? Hva med psykopater som er doplangere og tyver, det er mange av dem i de kategoriene også. Er denne helt spesielle straffen knyttet til handlingen eller diagnosen?

Stemmer det, men det var nå det tråden handlet om. Du mener likevel de på en eller annen måte skal unntas den rettsbehandlingen resten av befolkningen har krav på (skjønt jeg ikke helt forstår hva det går ut på etter de siste beskrivelsene dine).

De kan ikke settes i fengsel på livstid, men de kan få sitte på en luksusøy på livstid? Hva er forskjellen, bortsett fra at øya er mye finere enn et fengsel?

Det jeg mener er at vi har ikke rett til å avskrive mennesker som uforanderlige og håpløse tilfeller, og dermed uten livets rett. At en stor prosent av dem aldri vil endre adferd er jeg klar over, og pedofile overgripere har skummelt høy gjentakelsesfare og lav behandlingsnytte. Men vi har ikke som samfunn moralsk rett til å avskrive dem som verdiløse individer vi kan kvitte oss med. Omgivelsene må beskyttes fra dem, men som samfunn har vi et ansvar for dem som vi ikke kan fraskrive oss, selv om det er mest behagelig for oss å tenke på dem som umenneskelige monstre. Men det er det ingen mennesker som er.

Jeg tror du har rett i det til en viss grad, men jeg ser også ellers oppegående, siviliserte folk som plutselig forfekter gammeltestamentlig logikk med en gang man snakker om grove forbrytelser, særlig seksuelle og særlig mot barn. Jeg har tenkt en del på det, og lurer på om det ligger en slags feighet i det, en uvilje mot å forholde seg til visse deler av menneskelig psyke. Det er en måte å distansere seg fra disse personene på, å fortelle seg selv av de er noe helt annet enn dem, en annen art nesten. De er monster, og fortjener ingen empati eller forståelse. Men det er ikke slik at onde handlinger blir utført av onde mennesker. Mennesker med mange gode egenskaper kan gjøre ufattelig onde ting, og det er vanvittig mye som kan gå galt i et menneskeliv. Det ubehagelige faktum er at også de aller verste forbrytelser blir utført av mennesker vi har det meste til felles med.