Hei, TS her!

Wow, takk for så gode, ærlige svar!
Jeg innser jo at jeg har et problem, og vil ikke ende opp som Insaine (no offence).

Jeg har jo en del problemer i hodet mitt. Jeg har en sterk diagnose som jeg har slitt med nå i snart 13 år. Mye opp- og nedturer, og har vært svingdørspasient på psykiatrisk. For snart 3 uker siden tok jeg en knallhard, sinnsyk tøff avgjørelse. Den avgjørelsen haunter meg, og utløste en klaff i hjernen min, så all dritten kom på en gang! Jeg har en del av hjernen min som sier «du må ta medisinene dine, du må sove! Du må spise, du må leve normalt!»
Mens den andre delen forteller meg at jeg fortjener ikke dette. Jeg er en dritt person som ikke fortjener søvn, mat, velvære og lykke. Jeg klandrer og piner meg selv fordi jeg ikke har tro på at jeg tok riktig avgjørelse, og tror ikke jeg er en god person. Jeg er ikke glad i meg selv overhodet!

Jeg har gått i alle de år og tenkt «det blir bedre nå.» Har jeg nå nådd siste punkt? For første gang i hele mitt liv har jeg åpnet meg for vennene mine. Har aldri vært redd for å fortelle hvordan jeg har hatt det! Men nå forteller jeg om hvordan jeg har det i nuet. Og jeg har det helt jævlig! Hater meg selv. Hater avgjørelsen jeg tok, all dritten jeg har gjort, og synes ikke jeg fortjener noe bedre! All den motgang jeg har hatt siste tiden bare topper seg, og jeg finner ingen utvei...

Eneste som holder meg fra å gi opp er tanken på at; Tiden stopper kun oppe i mitt hode, og på mitt soverom! Ute blir verden ei uke eldre, folk drar på jobb og skole, folk ler, har det gøy og lever livet. Men hos meg er det stopp... Jeg vil så gjerne henge med, men vet ikke om jeg klarer lengre.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg tyr til alkohol. Jeg tenker ikke bevisst «nå skal jeg drukne mine sorger.» Men jeg gjør det automatisk, sånn som før!

Tror jeg skal føle meg litt frem hos legen, jeg har time i morgen fra før av. Snakke litt difust og sjekke forholda litt før jeg forteller hele greia. Forhåpentligvis får jeg good vibes og kan brette ut problemene mine!

Men; har en venninde som har fulgt meg som min støttespiller gjennom 10 år. Hun har vært min «mentor» gjennom alt, også alkoholproblemene, og var en av de som tømte kjøleskapet mitt. Hun ser hvor jævlig jeg har det nå, jeg er 100% på felgen. På randen til å gi fullstendig opp. Møter jeg én motbakke til, blir jeg nok sengeliggende i lange tider, i erste fall 6 fot under... Hun godtok nå, etter mye kritikk tidligere, at jeg drakk. Hun syntes det var OK at jeg drakk nå under den sterkeste stormen, så lenge jeg følte det var nødvendig for å holde meg i live. Så lenge jeg ikke satt i smug og drakk, da blir alt gjerne verre. Hun elsker meg over alt i verden, og vil meg alt godt. Synes egentlig hun har rett, at akkurat nå er det det jeg trenger i motsetning til mas, kjefting og kritikk. Hva mener dere om dette?

Førerkortet er viktig uansett! Jeg er i en fase der jeg gjennom NAV skal komme meg i arbeid etter lang tids sykemelding. For å komme i ønsket arbeid, trenger jeg noen sertifikat, så da må jeg ha lappen.

Forøvrig vil jeg takke dere for gode råd, god energi og all lykke. Skal holde dere oppdatert!