Jeg er definisjonen på A4-livet.

Jeg har hus, bil, kone, to barn, jobb som gir meg 500K i året(samme med kone), stasjonsvogn+mini pendlebil. Jeg betaler regningene mine, reiser to uker til Spania hver sommer og har generelt sett liten tid til overs.

Jeg har levd ungdomslivet for fullt. Jeg levde fra hånd til munn da jeg studerte, reiste en del og møtte mange spennende mennesker. Utforsker det som måtte utforskes.

For meg kom det til et punkt i slutten av 20-årene da jeg fant ut at for å ha bil, stort fint hus og barn, måtte jeg jobbe. Å jobbe 100% vil jeg si tvinger man inn i A4-livet. Man må møte på jobb, betale skatt osv. Skal man deretter ha barn, er veien enda mer lagt. Du må ha dem i barnehage, du må ha stasjonsvogn, du må ha pendlebil - med mindre du bor svært sentralt ovenfor jobb, barnehage osv.

Men jeg er en hverdagshelt, som ser frem til og setter pris på små gleder i livet. Fredagspilsen når ungene er lagt, kanskje jeg får meg noe lørdag og rydde i garasjen på søndag. Det høres kanskje trist ut, men bare det å ha 2 fine friske barn jeg må ta meg av, følge på diverse tilstelninger - gir meg en form for lykke. En lykke som må oppleves for å bli forstått.