Dette er et eksempel på hva arbeidsgiveren min sliter med for øyeblikket.

Dårlig tilgang på halvledere som brukes i produksjonen, økonomisk krise generelt etter pandemien og et vaklende konsern i ryggen som bare venter på å få dødsstøtet borte i USA.
Derfor har vi ingen økonomisk trygghet i ryggen lengre.

Midt i alt dette er det lønnsforhandlinger som har låst seg.
Det er bare snakk om et krav på noen skarve kroner i lønnsøkning, men bedriften har ikke sagt seg villig til å akseptere dette.
Nå truer fagforeningen med såkalt dagsing (Arbeidstemponedsettelse med forholdsmessig lønnsreduksjon med hjemmel i tariffavtale.
Hensikten er å fremtvinge endringer i lokal lønnsavtale som er oppsagt og utløpt).
Dette kan i sin tur føre til astronomiske dagbøter dersom det stopper produksjonen.
Det vil med andre ord føre til kroken på døra hvis bedriften ikke velger å føye seg etter arbeiderne som aksjonerer.


Dessuten er det både tid- og ressurskrevende å måtte forholde seg til fagforeningen som arbeidsgiver.
Eksempler som illustrerer dette blir litt knotete å komme på i farta, men kan f.eks. være snakk om ukentlige møter hvor man kommer til enighet om nye programmer ved bedriften, dette skal så følges opp og implementeres i produksjonen.
For en allerede travel HR-avdeling kan dette bety at man ser seg nødt til å opprette flere stillinger.
Stillinger som er en ren utgiftspost for bedriften.