Basalemnene er selvsagt teoritunge - har ikke sagt noe annet. Sammenliknet med biokjemien til medisinstudentene, programmeringskursene til IKT-studentene og fysikk/matte for ingeniører derimot vil jeg hevde at det ikke er i nærheten. Men studiet er krevende på en rekke andre måter - som jeg skriver i innlegget. Og det er ikke korrekt at man ikke kan dekontekstualisere kompetanse innen et psykologifag til et annet - nettopp derfor er rekkefølgen på basalemnene bygd opp som de er.

Dette stemmer heller ikke - feks på NTNU er halvåret der man jobber med barn på klinikk ca rent dynamisk, samt at man har om affektfobi på voksen. På UiO kan man velge mellom å gå dynamisk, kognitiv eller integrativ - hvor første- og sistnevnte gjerne er de mest populære. Har du sett studier av hva slags terapi psykologer selv søker når de er i behov av det? Nemlig - de fleste føler ikke de trenger mer intellektualisering i form av kognitiv terapi, men søker mer dynamiske- og relasjonelle terapiformer.

I det siste avsnittet forsøker jeg å beskrive mine erfaringer. Og de tilsier at de som virkelig går dypt inn i å forstå forskningsmetode og som brenner for kvantitativ metode - har en tendens til å ha en mer rasjonell tilnærming til feltet, og da gjerne færre konfliktfylte følelser tilknyttet kontroversielle temaer. Gitt at effektstørrelsene og signifikansen er interessante, selvsagt.

Bare å si fra dersom du skulle trenge mer oversetting.