Trådstarter: det høres ut som at du ville passet godt på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan dog være noe smart å være litt strategisk av og til med hvem og hvor man engasjerer seg - men det tenker jeg at du vil skjønne på egen hånd.

Blant de aller fleste psykologene jeg kjenner, særlig blant de som virkelig bryr seg om psykoterapi, bevissthet, materialisme og empiri, er psykedelisk assistert psykoterapi et vanlig og lite kontroversielt samtaletema. Man setter seg på attending på offentlige events på Facebook innen psykedelika uten å være bekymret for represalier fra arbeidsgiver. Potensialet vi ser i studier er utvilsomt spennende, og det er en skam for pasientene at man ikke får lov til å forske på dette i utstrakt omfang. Samtidig er de empiriske verktøyene vi har i dag noe begrensede, og mye av teorier innen prosess i terapi er erfaringsbaserte (jf din frykt for å komme tilbake fra Amazonas og ingen bryr seg så lenge det ikke er basert på dobbeltblinde studier). Psykologer er jo over middels opptatt av den subjektive oppfattelsen av meningsfylte opplevelser - så det skjer ikke at en (dyktig) psykolog ville avfeid ens opplevelser i terapirommet.

Du virker å være noe bekymret for holdningene på universitetet. Da kan jeg berolige deg med at dette tradisjonelt er stedet hvor alt av idèer skal være lov å diskutere - gitt at det har noen basis i forskning og faget man bedriver. Det som er særlig gøy med psykologi er at det kan omfatte det meste - da også psykofarmakologi, filosofi, eksistensialisme og annet snacks. Dersom man møter på noen flinke piker som har emosjonelle holdninger rundt kontroversielle temaer så argumenterer man høflig imot - eller trekkes i retning av andre som er interessert i å lære og forstå. Det er også flere som forsker på temaet under studiet.

Profesjonsstudiet i seg selv er svært annerledes fra andre studier. Det er kanskje ikke så mange komplekse og tunge fag som man må pugge opp i mente. Men studiet innehar et stort og naturlig fokus på selvutvikling, kanskje særlig om man trekkes mot psykodynamiske, indre prosesser og vil bli en praktiserende klinisk psykolog. Jeg vil argumentere for at jo mer man forstår av empiri, klinisk psykologi og moderne teorier innen psykodynamikk, jo mer vil psykedelika være av interesse. Dette bl.a. fordi man kan få fortgang i ubevisste, helende prosesser som ofte tar lang tid med ren psykoterapi.