Hei.. søker litt råd og støtte på veien her.

Vel, kan vel innrømme det for meg selv.. Jeg har tryna virkelig på Tramadol.

Jeg har brukt Tramadol av og på i lengre periode, dvs flere år.

Gubben har konstatert brudd i ryggen og har fått utkrevet en del av det.
Han har fått vanlige 50mg og depo.
Men han tåler ikke depo, så de har vært liggende der.

Jeg har gått og forsynt meg av de, og det har vært noen runder der han har oppdaget at jeg har tatt alt.

Siste året har jeg fått tramadol selv av legen av å på pga vond hofte.
Oppå det har Gubben hatt 150mg depo stående.. Som jeg i tillegg har forsynt meg av.. *huff*

Vel. Nå greide jeg å gjøre det store å bestille en uke tidligere enn det jeg har gjort før, så jeg har liksom brukt 2 om dagen. Så matten viser at jeg nå bruker 3 50mg om dagen.
Fikk epost svar fra legen om jeg kunne ha fått en avhengighets problematikk (you dont say?) og vi burde ha en time for å diskutere veien videre..

Så nå er saken.. Jeg har brukt mye i det siste, gått med en deilig buss dagen lang i sommer.

Men nå er det slutt, siste depo tabletten gikk i går og jeg er helt tom.

Jeg prøvde å slutte av med en depo tab til slutt i forgårs, og tenkte det skulle vel bli en dag med svettetokter og litt ubehag..
Vel.. har det enda vært bare det.
På kvelden kom en vanvittig uro i kroppen/musklene.. nesten umulig å ligge i ro.. og der skulle jeg ligge sammen med Gubben..
Han har Nozenan liggende, så jeg tenkte.. vel kanskje det var hjelp i de. jo, jeg sovna etter å ha vært oppe ei time, men den formen jeg hadde dagen etter, fy faan. aldri mer.
Så jeg krøyp til korset.. og tok den siste tramadolen i går etterm.

Så her sitter jeg og kjenner angsten og uroa kommer krypende. I helvete har jeg gjort????

Gubben er en som virkelig forakter misbrukere, type "gi de ei kule, beste for de" holding.

Jeg er langt i fra ukjent med rus. Har fyra en del år og det har gått med noen linjer amf. Har en narkoman kompis som er i nabogården nå og da. Så det hender jeg fortsatt tar meg en blås når det passer.

Gubben jobber på sjøen, så han er borte 3 uker og hjemme 3 uker.
De gangene jeg har vært tom før, har jeg passet på at jeg har vært alene. Vært kipt, men har gått greit..
Nå er han vært hjemme lenge pga sykemelding pga ryggen hans.

Visste jo at denne dagen ville komme, men hadde tenkt det skulle bli da han dro ut igjen.

Nå tviler jeg virkelig kraftig på at denne gangen vil gå fint..

Så hvordan skal jeg klare å skjule hvor dårlig jeg kommer til å bli??
Vil jeg i det hele tatt bli i stand til det?
Har tenkt å innrømme ovenfor han hvor ille det står til med meg ang avhengigheten min.. men har bestandig greid å skyve det forran meg.
Er jo dritredd for å miste han.

Vi har ingen barn sammen, da jeg ikke er ikke kan få. Vi vurderer å være fosterforeldre, men vi har først tenkt avlastningshjem.

Jeg har AvPD (Unnvikende Personlighetsforstyrrelse), så angst og uro er jeg ikke ukjent med.

Tramadol har vært en guds gave til meg. Den har fungert som antidepresiva, uten å bli helt flat i stemningsleie, og fått meg ut av huset med masse fine turer med våre to labradorer som jeg elsker mest av alt.

Har jeg enda klart å holdt meg til de to 50mg tramadolene som jeg avtalte med legen..

Jeg har ikke fortalt legen hvordan de hjelper meg med psyken, det er jo HELT FEIL ifh til legestanden i Norge, enda jeg har lest masse om at de gjør nettopp det for mange.

Oppå dette så vil Gubben til en nieses bursdag i helga, dvs lørdag.. og jeg er redd for hundene mine, da vi skal være til hans far som er i Tronheims omr. og det er en veldig skummel infeksjon med mange hunder som har dødd som går nå.. Jeg vil ikke reise :-(

Men vurderer om jeg burde gå til legen for å få hjelp til abstinensene.. men da er det good bye til tramadol for alltid.. *pokker*

Formen min akkurat nå er rennende nese, noe svimmel og hodepine.

Håper noen har giddi å lest dette og kan komme med noen råd til meg.