Hei. Jeg går igjennom en veldig tøff periode i livet akkurat nå. Litt info om saken først: Jeg og kjæresten har slått opp pga tilitts problemer. Det kommer av at jeg har vært avhengig av hasj og kokain i lengre tid og løyet om dette flere ganger. Hasjen er mitt Store problem å har opp igjennom årene sagt til meg selv at det ikke er et problem. Har hatt pause flere ganger men detter konstant tilbake.

Jeg og exen har stort sett hatt det utrolig fint sammen, vi er fortsatt gode venner og er veldig glad i hverandre. Før bruddet har jeg ikke innsett hvor stort problemet mitt faktisk var å har nå igjennom de siste 2 ukene følt enorm kjærlighetssorg og et enormt forakt for alt av rus. Jeg og exen håper at vi kan finne tilbake til hverandre men at vi trenger tid for å kjenne på avstand og finne ut hva vi virkelig vil. Hun er et helt fantastisk menneske, hun stråler av positiv energi, er glad hele tiden og ønsker alle rundt seg det aller aller beste. Hun er ei jente med skikkelig bein i nesa å aldri redd for å si ifra om det hun mener, noe jeg elsker ved henne. Hun byr virkelig på seg selv å lyser opp dagen til alle hun er rundt.

Det å være vitne til hva mitt problem gjorde med henne knuser hjertet mitt og jeg sitter på en utrolig følelse av skam for at jeg har påført henne slik smerte. Det er ingen ting jeg vil mer enn å være med henne, vi er så gode for hverandre å har det alltid gøy sammen uansett hva vi finner på. Hun har selv sagt at hun trenger avstand for å finne tilbake til seg selv, noe jeg har stor forståelse for. Jeg ønsker henne kun det beste og det er det hun fortjener.

Etter bruddet har jeg som sagt innsett hvor dypt problemet mitt går å har derfor bestemt meg for å be om hjelp. Jeg har snakket med min familie om rusproblemet litt å lagt alle kortene på bordet. Det samme har jeg gjort for jobben min og mine nærmeste venner. Jeg har fått henvendelse til rusklinikk for å få noen å prate med. Har også meldt meg frivillig til testing ukentlig.
Hun har sagt seg villig til å bli med i noen samtaler når den tid kommer for å kanskje få en bedre forståelse av problemet mitt. Hun er utrolig støttende og ønsker og hjelpe meg igjennom dette så mye hun kan, men jeg føler selv at hun har gått igjennom nok de siste årene og jeg vil at hun fokuserer på seg selv.

Vi har blitt enige om å ta en prat i slutten av februar / starten på Mars for å finne ut hvor vi begge er i situasjonen. Vi begge ønsker til syvende og sist å være sammen men det er ikke sikkert hun tørs å slippe meg inn igjen. Dette ble litt lengre enn jeg først trodde men sånn er det.

Er det noen her som har vært i lignende situasjon og har noen råd og komme med? Jeg vet jeg har en stor oppgave forran meg men er mer motivert enn noen gang for å endelig bli 100% rusfri! Dette er mitt første innlegg så beklager om det er litt rotete