Jeg har både leger og farmasøyter i i familien, både med og uten doktorgrad. Selv er jeg utdannet kjemiker og jeg har jobba blandt annet med legemiddelproduksjon. Våre diskusjoner om legemidler pleier derfor å være ganske tekniske av natur. Straks man sneier innom narkotika, så er det imidlertid en rullgardin som går ned og all fagkunnskap og akademisk redelighet fordamper. Det er helt sprøtt og jeg klarer virkelig ikke å få det til å gi mening.

Jeg husker særlig én diskusjon som har brent seg fast. Den handlet ikke om hasj, men om psykiatri: Både legen og farmasøyten var bekymret for tilgjengelige medikamenter i psykiatrisk behandling - i all hovedsak mente de at det var det få stoffer å velge mellom, at disse generelt hadde mye kjipe bivirkninger og tvilsom effekt, og hvis det var ett sted man burde forske mer, så var det der. Så jeg nevnte at psykedelika muligens kunne være en aveny som var verdt å undersøke. Nope! LSD er narkotika og gjør folk permanent psykotiske resten av livet og får de til å tro de kan fly ned fra en bru og alt det pisset der. Når jeg etterlyste kilder for disse påstandene og påpekte at den litteraturen jeg hadde sett på muligens var noe mer nyansert, da ble min ellers velrennomerte fagkunnskap avvist som irrelevant. Jeg er tross alt bare en kjemiker, og kan ingenting om mennesker og biologi. Videre fikk jeg den klassiske "DU HAR VEL IKKE BEGYNT MED DOP SIDEN DU FORSVARER DET!?!?!"-linja. Nei, mamma, jeg har fortsatt ingen planer om å bli narkoman. Uansett, så var altså alle stoffer som ble kategorisert som psykedelika NARKOTIKA og narkotika er universelt galt og har ingenting i medisinsk behandling å gjøre. Og forresten så er de fleste psykiatriske pasienter som kjent narkomane og det er helsevesenets jobb å klurere de for avhengigheten, ikke få de hekta på nye stoffer. Når jeg så påpeker at morfin er seriøs narkotika som sykehusene er helt avhengige av og at det er ganske mange som blir hekta på piller som blir skrevet ut litt for løst... så var jeg bare nok en gang den kverulerende lille ungen som aldri vil gi seg selv i møte med det mest åpenbare...

Å diskutere narkotika med familien medfører altså at ellers ekstremt oppegående, generelt maktkritiske og medisinsk kunnskapsrike personer transformeres til hissige, amiske vitenskapsfornektere. Og jeg har aldri tatt i legaliseringsdebatten; jeg har holdt meg solid inne på det som har med akademisk interesse og forskning å gjøre!

Det er ganske håpløst og jeg fatter ikke hvor det kommer fra. Ingen i slekta har hatt narkotikaproblemer, men alkoholisme har flere av de fått oppleve på nært hold - og nei, de er ikke avholds noen av de... Den eneste i familien som det faktisk er mulig å diskutere disse greiene med er en eldre advokat: Han har, i motsetning til de øvrige, møtt narkomane, om enn som klienter. Og han har en langt større evne til å se menneskelig lidelse og hva den betyr. I tillegg evner vedkommende å faktisk høre på motpartens argumenter, og det hjelper jo.